Neste år planlegger jeg å dra til Nederland for å delta på en blodsporkonkurranse som kalles for «the Hell of Leuvenum».  Den kalles visstnok det fordi det er så mye villsvin i skogene der og nesten ingen hunder klarer å gjennomføre prøven pga det.  Dessuten er det visst også noe med selve terrenget som gjør det vanskelig.

Amigo og jeg liker utfordringer.  Jeg har ført ham fram til norsk, svensk, finsk og dermed også nordisk viltsporchampionat, så da denne muligheten dukker opp så er det klart at vi har lyst å prøve oss.  Porblemet er bare at det ikke finnes villsvin her i Norge slik at jeg ikke vet hvordan Amigo takler lukta deres.
«Jeg håper Amigo er vant til villsvin» sa min bekjent fra Nederland da hun inviterte oss   😉  Vel.  Hva gjør man så?  Jo man drar til naboene i øst såklart!

Jeg bråbestemte meg på tirsdag kl. 13.30 om at «nei pokker ta – nå må jeg finne på noe!» og heiv jaktskoa og ei flaske blod og en hjorteklauv i sekken, putta bikkja i bilen og satte kurs retning Sverige en halvtime etter. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle…. hadde snakka på telefon med en kar nedi Hässleholm og jeg var sånn halvveis innstilt på å måtte dra helt dit for å teste dyret mitt.
Ankepunktet var jo selvsagt at det er syyyykt langt å kjøre – 95 mil EN vei 🙂

Så jeg kjørte litt halvhjerta i retning Hässleholm og da jeg var kommet forbi Seljordtraktene så sendte jeg sms til noen av mine gode venner på Kammeret.no og via dem kom jeg i kontakt med en kar som heter Åke i Grästorp utenfor Trollhättan, og han var velvilligheten selv når jeg la fram spørsmålet mitt om jeg kunne få legge et blodspor i villsvinskogen hans.

Når hadde du tenkt å komme hit da? lurte han på.  Ehhh… i morgen tidlig? svarte jeg og jada det var helt greit kan du skjønne 🙂

Onsdag formiddag møttes vi og han sa at vi kunne jo bare gå direkte inn i hegnet for å se hvordan Amigo reagerte på villsvin. Jeg hadde forsåvidt ikke tenkt at han skulle komme i kontakt med svinet da jeg bare skal gå spor et sted der det er mye svinelukt og – spor.
Men hvorfor ikke – det kunne jo være artig å se hvordan han oppførte seg. For Åke sa at det var veldig mange bikkjer som reagerte negativt på svin da de oppfattet dem som rovdyr a la bjørn og ville løpe og gjemme seg bak beina på eieren.
De hadde ei sugge som var vant til hunder og som ikke var aggressiv og som de pleide å la hunder møte for første gang.

Første møte med svinet var artig – sugga stod inni blant trærne og Amigo svinsa rundt og hadde ikke oppdaga henne – ikke før han var 2 meter i fra…  Han stoppa opp og halen gikk rett til værs og han stod bare helt stille.

Da sugga bevega seg gikk halen litt ned men fort opp igjen og han lurte fælt på hva det der var for noe. Han ble litt for nysgjerrig for han kom helt oppi henne og da kjeppjaga hun ham vekk og han løp et par meter unna før han snudde og titta på henne. Deretter gav han beng i svinet og fortsatte med sitt – grisen var overhodet ikke interessant for ham.

Åke sa at det fantes overhodet ikke redsel i ham for svin og det var jo bra – jeg vil jo ikke at han skal la seg forstyrre av dem dersom vi skulle havne oppi det på den sporprøven til neste år.

Deretter gikk vi inn i der det ble jaktet – etter hva jeg skjønte var det et hundretalls gris der samt rådyr, hjort, dåhjort og muflon.
Vi kjørte på kryss og tvers i hegnet for å komme dit jeg skulle legge sporet og jeg med min fantastiske retningssans håpte at jeg skulle klare å finne veien ut igjen etterpå… for han skulle jo gå derfra og la meg tutle på alene. Neida, du kan bare kjøre den veien der så kommer du raskt til porten – vi kjørte den omveien slik at jeg skulle slippe å åpne den sa han og jeg stussa litt på hvorfor det… jeg kommer tibake med svaret om litt 😉

Inni her la jeg sporet.  Som man ser så er det ganske så tørr skogbunn; det er bare barnåler og oppsparka stier etter villsvina.

Det er vanskelig å spore på sånt underlag for det blir så innmari tørt.  Dessuten hadde vi – i motsetning til hjemme i Norge – strålende varmt sommervær med temperatur på over 25 grader og vindstille.  Det gjør det jo ikke akkurat lettere for blodet fordamper fort.

Mens jeg gikk der i skauen så skremte jeg ut en gjeng villsvin – jeg så dem aldri men gud bedre som det bråka! Det hørtes ut som en bulldoser som gikk amok og jeg må innrømme at jeg så meg litt nervøst over skulderen da jeg ikke hadde så mye som en neglefil til å hjelpe meg med dersom en av dem skulle være litt grinete.

Her ser dere mer av underlaget som sporet gikk på.  Med vije la jeg blodet midt i møkka og tråkket for jeg ville se hvordan han reagerte på lukta.

Som sagt var jeg bittelitt nervøs for de hersens svina for jeg visste at de var der – men så dem ikke…

I alle fall – det var varmt som fy så Amigo fikk seg et lite bad før vi dro derfra for å slå ihjel timene før vi skulle gå sporet.

Ideelt sett burde jeg ha venta et døgn før vi gikk sporet men jeg hadde ingen planer om å bli der sååå lenge så vi venta til kvelden før vi gikk det. Og det var ingen ting å bekymre seg for; Amigo brydde seg ikke om at vi hadde svinetråkk og svinemøkk overalt – han jobba som han pleier. Så da kan jeg i alle fall slappe av på det at han ikke vil bli stressa av villsvina dersom vi kommer oss til sporprøven i Nederland til neste år!
Men så var det den her porten da…. jeg skjønte fort HVORFOR Åke unngikk å åpne den.

For da jeg hadde lagt sporet og skulle dra derfra så ble jeg fullstendig overfalt av noe som stakk meg på beina. Jeg skjønte ingenting og det var satans vondt og jeg klarte ikke engang å lukke porten skikkelig for jeg måtte søke dekning inni bilen.
Det viste seg å være jordveps.   SINTE sådanne…

Men porten måtte lukkes og jeg mannet meg opp og gikk ut og lukket den mens jeg fikk enda flere stikk. Helsike – jeg fikk stikk i nakken og anklene og det er fremdeles vondt da broddene sitter i.

Så da vi kom tilbake om kvelden var jeg forberedt; jeg hadde kledd meg etter beste evne med hettegenser og det hele og turde nesten ikke puste av redsel for eklingene. Jeg studerte ferista etterpå (trygt innenfra bilen) og det var sikkert 1000 rasende jordveps i hjørnet av porten…

Vel, nok om det. Åke var velvilligheten selv og jeg må si det var sporty gjort å bare stille opp så flott som han gjorde for meg – tusen takk skal du ha!