Jakta 2007 resulterte i 4 hjorter, 2 rådyr, 1 rev og 1 mår.

13.11.2007
Hjortejakta lakker og lir mot slutten.  Det har vært litt ymse vær den senere tida med storm og endog orkan i kasta iblanda litt solskinn og sludd innimellom 🙂  Jeg har hatt noen turer ut i skogen og det ser rimelig dødt ut for å si det slik.  Hjorten er vanskelig å finne.  Rådyr er det derimot endel av og jeg har hatt muligheten flere ganger til å felle et.  Men vi har bestemt oss for å la dem være i fred til etter hjortejakta og deretter tromle sammen en liten gjeng med hund og ta et jag da. 
Ene dagen jeg satt på hjortepost kom det en mår sprettende.  Først skjønte jeg ikke hva det var – det var så lite og brunt og bevega seg så fort 🙂  Men så eksponerte han seg og jeg så at det var en liten mår som var på tur.  Det er fryktelig mye av sorten hos oss – og han gjør stor skade der han raider fuglereder mm.  En skikkelig lystmorder er han og jeg tenkte som så at dersom du kommer og setter deg slik til at jeg kan ta deg – så gjør jeg det.  Så kan hjort være hjort!
Tidligere i år var det storm på vestlandet og her jeg satt så var det masse velta trær og røtter i hulter og bulter. Måren spratt rundt omkring mellom grenene og pilte opp og ned langs trestammen som lå på tvers.  I mellomtiden gjorde jeg meg klar med rifla – nå gjaldt det bare at han ville sitte rolig lenge nok for meg til å skyte.  De er jo så spretne.  Han gikk som en jojo opp og ned på stammen og så satte han seg i fin posisjon for meg. 

Det var ingenting å nøle etter – jeg er vant til å skyte sittende på små blinker ( jaktfelt sitt mår er min «spesialitet») og jeg fant kroppen og dro av skuddet.  Avstand 70 m.  Han falt rett ned.  Perfekt bogskudd men med 30-06 på mår så blir utgangshullet en smule dramatisk.  Så bilde ble tatt og resten kassert ja 🙂

05.11.2007
På torsdag satt jeg på jobb da mobilen ringte. Det er Tor Eirik  som vil invitere meg med på hjortejakt sammen med ham og Kirsten – søsteren hans. De har leid jakt i Tysse og lurte på om jeg var interessert.
Det var jo et knepent spørsmål hihi. Om jeg var interessert! Fri hadde jeg fra torsdags ettermiddag og like til søndag så det var bare èn ting å si det og det var JA – jeg blir med! 

Så vi dro fra hver vår kant – Orre og Sveio – og møttes oppe ved gardshuset opp under fjellfoten i Tysse langt på kveld. Vi rigga oss til i huset og fiksa oss noe mat og en pils eller to. Det ble en smule seint før vi gikk til sengs og stod derfor opp i makelig tid i halv ni-tida. Vi skulle dra langt til fjells for å bruke dagen der oppe og jakte oss nedover utpå ettermiddagen så det var ikke om å gjøre å stå så tidlig opp.

 

Her er vi på vei opp i terrenget langs Tysseelva.  Det har regna enormt i det siste og den var flomstor og voldsom.

Elva som vi fulgte oppover var som sagt flomstor – den gikk over sine bredder og holdt stor fart.   Det var et imponerende skue å se hvordan den brølte seg nedover lia. 

Nå vi var kommet helt på toppen av fjellet så gikk elva over i et digert vann, og her skulle det være en liten bro. Jeg sier skulle, for den glimret med sitt fravær kan man si…


Sånn omtrent her ligger det rester av en bro…
Vi kunne jo selvsagt vært skikkelig tøffe i trynet og trosse vannmassene, men det ville betydd vann til armhulenivå… og sååå tøffe var vi ikke gitt. Det  var rett før vi valgte å gå over i en annen del av terrenget men så plutselig så jeg en båt ligge i ei vik rett rundt hjørnet.  Den tjuvlånte vi rett og slett 🙂

 Noen må ro og den heldige var Tor Eirik.  Han oppdaga midtveis utpå vannet at båten tok inn vann…. så da ble gode råde dyre! Men det fiksa seg når søsteren til Podle stappa fingern i hølet – og vi kom tørrskodde til lands.

Dette er utsikten fra hjorteposten min.  Rett nedi lia fant jeg avtrykk etter kapitalbukk.  Det var mye tråkk å se.

Tida gikk og ingen dyr ble observert og Tor Eirik gikk til båten og rodde den tilbake og tok turen ned langs elva igjen. Jeg og Kirsten skulle ta oss ned fjellet fra der vi var – men det skulle vise seg å bli vanskeligere enn vi hadde regnet med ja! For vi hadde havna utpå kanten av fjellet – og det var stupbratt på alle kanter.  Jeg kjente små ilninger i magen for det var bare jeg som hadde lykt og klokka dro seg mot halv fem og mørket kom fryktelig fort på oss nå. 
Vi hadde to valg. Enten å gå den lange veien tilbake mot båten og gå rundt eller å prøve å finne en brukbar vei ned fjellet…. som sagt så var det BRATT.  Vi bestemte oss for å prøve i alle fall å komme oss ned bratthenget.  Flere ganger gikk vi nesten i det vi kaller «skårfeste». Altså du kommer ingen vei hverken opp eller ned.  Jeg kikka over kanten og fikk magasug – det var farlig langt ned og bratt.  Et eneste lite feiltrinn….. og det betydde døden.  Faktisk var det så ille! 
Rett før jeg gav opp så fant jeg en mulighet til å klatre nedover og vi tok sjansen på det. Sleipt og jævlig var det – og ikke minst stupbratt. Men med tunga beint i munnen og ett skritt av gangen så kom vi da ned – fulle av mose og greiner og relativt blaute – men hele.  Jeg må ærlig si at jeg var sjeleglad for at vi kom oss velberga ned – tanken på å snuble eller sette seg fast oppi fjellsida var ikke særlig oppløftende.  Jeg så for meg å bli sittende på en liten fjellhylle og bli der til neste dag og den tanken var uggen ja.

Når vi endelig var vel nede ved elva så ventet neste utfordring. For nå befant vi oss på ”feil” side av Tysseelva og den var som sagt veeeeldig stor og stri som pokker. 

Tor Eirik var kommet ned fra fjellet og var på andre sida elva og vi gikk langs bredden og prøvde å finne et passeringspunkt som ikke var for ille. Men – det var altså ikke det enkleste nei for den var megastor.

Vi prøvde flere ganger å finne steder å krysse elva – tanken var å bruke tau på hver side og dra oss over.  Men heldigvis tok vi til vett – elva hadde sannsynligvis slått beina under oss og dratt oss under.  Den var meget dyp enkelte steder mens på andre var det fullt av skarpe steinblokker.

Til slutt gav vi faen i å prøve å komme oss over og valgte heller å følge elva hele den lange veien ned i dalen. Vi kom brått innpå en gammel traktorvei og fulgte den. Det lakket og lei og mørkt ble det men vi var da nede sånn i 18-tida på kvelden og etter litt klesskift og vekkvasking av den verste svetten så var duket for en bedre hjortemiddag.  Jeg hadde med meg 3 indrefileter av hjort skutt i Sveio i år og jeg steikte dem samt hadde ovnsteikte poteter som hadde fått godgjort seg i rapsolje og krydderblanding en halvtimes tid før steiking.   Barnaisesaus og en god Shiraz samt grønnsaker gjorde dette til et kongemåltid!  

Det er vel ingen tvil om at maten settes pris på?  Makan til salige glis skal man leite etter  🙂
Det var så nydelig godt at vi bare sukket og stønnet ved middagsbordet og vinen gikk ned på høykant!  Når det i tillegg var fyrt godt i peisen så var det ikke fritt for at vi syntes livet var særdeles herlig!  Rødmussete i ansiktet og småsusete i hodet satte vi oss inn i stua og kjente bare hvor heldige vi er som får oppleve naturen både via syn og inntak på denne måten.

Neste dag gikk vi opp i en annen del av terrenget. Tor Eirik og Kirsten gikk opp traktorveien som vi hadde kommet ned kvelden før, og deretter inn i terrenget og postet der. Jeg skulle jakte meg oppover mot dem og håpe på å støkke dyr deres vei. Tor Eirik kom innpå en hjort på vei til sin post – antakelig lå den i dagleie. Han så bare beina på den og prøvde å smyge seg innpå dyret, men det forsvant under ham. Jeg hadde kommet noen hundre meter opp bjørkeskogen da det dukket opp ei kolle til høyre for meg – hun stod i et kratt på rundt 20-30 m. Jeg av med rifla med èn gang jeg så henne, men hun vinkla bare tvert nedover og forsvant utfor kanten dessverre. Det er ikke enkelt når det er så tett med skog – du har bare klar bane i noen meter av gangen. Jeg smøg etter henne et stykke nedover lia men det var fånyttes – hun lurte meg.

Det ble dessverre ikke sett mer dyr den dagen – men spor så vi overalt. Så at det var dyr der er det ingen tvil om – det er bare det å komme på dem på de rette stedene. For vi var i helt ukjent terreng og da er det alltid vanskelig å vite hvor man skal plassere seg.

Tor Eirik speider opp lia – det er frost i bakken men sola lover godt. 

Siste jaktdag opprant og vi startet tidlig å gå opp i terrenget.  Tor Eirik og Kirsten gikk opp opp fant seg en post og jeg ventet en god times tid før jeg startet å smyg- /drivjakte oppover lia. Jeg fant ferske spor flere steder – tydelig at dyrene holdt seg i nærheten rett oppe i skogkanten og ned mot bøene for lenger oppe i terrenget var det ikke mye ferskt å se. Jeg støkka ut en hjort – uvisst hva slags for jeg hørte bare lyden og kjente dyrelukta. Umulig å si hvilken vei det dro.  Jeg hadde høyspentledningen på ene sida og ei elv på den andre – og jeg smøg meg oppover i midten.  Når jeg kom til en naturlig endestasjon laaaangt oppi lia så avslutta jeg jaktinga, for vi måtte jo snart begynne å tenke på hjemreis for vi hadde jo alle lang vei hjem.  Derfor ble dette en kort jaktøkt.
Vi var nede til gards i 13-tida og sola skinte fra klarblå himmel og da flata vi ut på bøen og fikk litt sol på skrotten 🙂  Jeg ble helt salig der jeg lå i gresset og kjente sola riktig stryke kinnet mitt. 

Det var helt stille – ikke et vindpust – og jeg sovna nesten der jeg lå 🙂

Selv om det ikke ble noe hjort på oss – det har vært en super helg i godt selskap og jeg har kost meg glugg i hjel!  Jeg synes det var utrolig koselig å bli invitert med på jakt sammen med Kirsten og Tor Eirik – tusen takk skal dere ha for en flott tur!

30.10.2007
Etter en lang jobbehelg uten å få benytte seg av månelyset er det endelig tid for jakt igjen!

Det er flott nordlys når jeg drar ut for å sette meg i uthuset – månen er framme og noen skyer suser fordi der oppe på himmelen.  Alt ser lovende ut.  I uthuset har jeg utsikt til en liten bø og den er ideell for nattjakt der det er korte hold og vanligvis god aktivitet.  Særlig rådyr beiter her, men har sett spor etter hjorten nå i det siste.  Jeg har fri neste dag slik at jeg har anledning til å bli sittende langt utover natta.  Erfaringsmessig kommer ikke dyra innpå før i 01-02-tida så det kan bli en lang natt!

Jeg trenger knapt å bruke kikkerten; det er så utrolig lyse og fine forhold i måneskinnet!  Jeg ser duggdråpene på gresset og får alle detaljer med meg.  Skyene farer rundt oppå himlen og månen forsvinner bak dem innimellom. Men det gjør ingenting – det er forbigående skyer.

Etter å ha sittet et par timer og speidet så ser jeg plutselig noe i høyre øyekrok.  Jeg må bøye meg ut gluggen og der ser jeg et rådyr.  Det står like ved et buskas og beiter med rumpa mot meg.  Jeg er nødt for å sitte alldeles musestille for dyret er bare 20 m fra meg og det er helt stille.  Stolen knirker og det kommer til å bli en vanskelig oppgave å få rifla ut gjennom glaset uten å bråke.  Men foreløpig må jeg sitte i ro – jeg må vente til det beiter seg i en bedre posisjon.
Jeg merker at det mørkner over meg og ser at skyene drar seg til over månen.  Jeg har fått rifla ut av glaset og sitter med dyret i siktepunktet.  Men det er bare rumpa som er vendt mot meg og det går ikke an å skyte.  Brått åpner himmelens sluser seg og regnet høljer ned i strie strømmer.  Nå ser jeg overhodet ingenting og drar rifla inn igjen og ser at rådyret trekker seg inn i buskaset for ly.  Regnet fortsetter å øse ned og det holder på i borti en halvtime. Skikkelig byge med andre ord!  Rådyret er vekk såklart men natten er enda ung og mye kan skje enda når det blir opphold igjen.

Og opphold blir det.  Månen kommer fram og det er som om skyutbruddet aldri har funnet sted…  like stille og vakkert og glassklart syn.  Klokka drar seg mot 02.00 og jeg tenker at nå må du kjenne din besøkelsestid herr Hjort :).  Men det er ingen tegn til aktivitet.  Jeg får en innskytelse og reiser meg opp så stille som mulig for å se ut i venstre kanten, for den er skjult slik jeg sitter inne i uthuset.  Jeg hører noe som tasser like utenfor og tenker at det kan være rådyr som kommer innpå.  Rett foran meg ser jeg et dyr – men det var da et rart rådyr!  For det har jo så lang hale hihi!  Ja, for tenk – det er Mikkel Rev som kommer tuslende forbi og en slik anledning kan jeg ikke la gå fra meg.  Han står bare noen meter fra meg og ser mot vinduet, og jeg bøyer meg raskt fram og henter rifla og får den ut av vinduet.  Jeg tenker at han kommer vel til å springe lenge før jeg får gjort noe, men han jogger bare fram noen meter til og blir stående på rundt 10-12 m avstand og se på meg.  Jeg finner kroppen på dyret i kikkertsiktet og jeg nøler ikke et sekund men trekker av før han får bestemt seg for å løpe sin vei.  Et forferdelig bæææng! ljomer inni uthuset og jeg ser at reven gjør et hopp rett til værs og deretter ned på bakken – død.  Det suser i ørene mine (ikke bra å skyte uten ørepropper i lite rom nei) men det går heldigvis fort over. 

Jeg lar reven bli liggende for jeg tenker at det fremdeles kan komme dyr innpå seinere i natt.  Etter å ha sittet en times tid til så velger jeg å dra hjem – da er det blitt såpass overskyet og regnbygene kommer tettere og tettere så det er ikke så mye vits i å bli der mer.  Nei da er det mer fristende å finne sengen ja 🙂

Og så er jeg sååå fornøyd med å få felt en rev i natt!  Ikke bare fordi det er min aller første – men minst like viktig fordi det er en predator mindre til å forsyne seg av rådyrkjeene. 

25.10.2007
I kveld er det fullmåne og jeg har endelig anledning til å ta turen ut.  Det er ikke så lett å få ting til å klaffe når man skal på jobb tidlig neste morgen!  Men jeg har fri og da kan jeg være ute hele natta om så er med god samvittighet.

Det er egentlig hjorten jeg er på jakt etter – men det er klart –  kommer det rådyr eller rev så gjør jeg unntak såklart 🙂  Det er nokså kaldt i lufta; det kryper nedover mot 0 grader og det er ikke et vindpust i lufta.  Jeg sniker meg opp til utsiktstoppen og rigger meg til så godt det lar seg gjøre.  Her har jeg oversikt i alle retninger og under sist måneperiode lå jeg i 5-6 timer og titta på en gjeng koller og kalver som beita bare 50-60 m fra meg.  Det var bukk dengang som stod på menyen så de fikk gå.  Nå er det lenge siden jeg har vært der og sett og jeg håper selvsagt at bukken vil komme i natt.

Tiden går fryktelig sakte når man ligger og småhutrer på bakken.  Inninmellom sveiper jeg over området med kikkerten – det er nesten klart som dagen å se i den.  Men timene går og det er ingenting som skjer.  Klokka er jo bare rundt midnatt også da og dyra kommer gjerne seint innpå.  Så jeg vet at det kan bli en laaaang natt.  Vet heller ikke om jeg orker å holde ut så mange timene heller for å være ærlig, for det ER nokså kjølig ja…

Jeg tar fram kikkerten og sveiper min sedvanlige runde og der ser jeg brått et dyr.  Hvor kom det fra mon?  Det er langt vekk så det er ikke mulig å si hva det er for noe.  Det beiter og tripper hit og dit og sakte men sikkert kommer det nærmere meg.  Det er bare dette ene dyret innpå og det er stille som i graven. Eller ikke helt – en hund står og nigjør borti noen hus og siden det er så stille ellers så høres det alldeles voldsomt ut.  Men dyret foran meg bryr seg mindre om denslags; det bare kommer nærmere og nærmere.  Jeg veksler mellom å se på det i kikkerten og i riflesiktet.  Det har fronten mot meg og det er fremdeles for langt unna.

Men jeg har da god tid!  Hele natta faktisk. Så jeg slapper av og titter på dyret og ser hvordan det beiter og tripper rundt omkring.  Det er et rådyr.  Det er ikke mulig å se om det er bukk eller geit – men det gjør ingenting for det er en stor rådyrstamme her og jeg kan «ta» det jeg vil.

Etter borti en times tid eller så er dyret kommet betraktelig nærmere meg.  Det står på rundt 60 m – litt skrått.  Det er alltid vanskelig i månelys å se om dyret står beint eller litt skrått.  Lyset troller deg.  Jeg legger kikkerten til sides og får rifla sakte i posisjon.  Det er så stille rundt meg at jeg må jobbe virkelig i slow motion for å ikke lage bråk 🙂  Finner dyret i krossen og ligger og venter til rette anledningen.  Snu litt på deg da!  DER lar jeg skuddet gå og innslaget høres som et «svuuusj» og dyret kaster seg rundt.  Nytt ladegrep og kontroll med hva som skjer der framme, men dyret ligger med beina i været og det kommer ikke til å reise seg mer.  Et godt skudd!

Da er det andre rådyret for sesongen et faktum 🙂

14.09.2007
Det er et forrykende dårlig vær i kveld med stiv kuling og noen voldsomme regnbyger innimellom.  Jeg tar turen til skogs der jeg har sittet på post mange ganger nå i bukkejakta og hatt både rågeit og hjort innpå meg.  Jeg er litt skeptisk til om dyra i det hele tatt vil våge seg ut i dette drittværet, men skitt au – man må jo prøve!
Jeg er der allerede i 18-tida og sitter og ser ut over myra som ligger foran meg.  Rett under meg går det stier på tvers og avstanden fra meg og ned er bare 15-20 m.  Der har jeg skutt både råbukk og hjort tidligere og jeg håper selvsagt at det vil dukke opp noen i kveld også.  Men timene går og jeg begynner å bli lei – jeg sliter litt med motivasjonen nå etter at Sonny døde på tirsdag og jeg har masse tanker i hodet mitt.  Mens jeg sitter der og fabulerer om henne så dukker det brått opp ei kolle i høyre kant av myra.  Det er bare en liten åpning på 30 m der så jeg må bestemme meg fort dersom jeg skal få henne.  Men det går bra – mens jeg setter meg til rette så går sikringen automatisk av, jeg finner bogen og presser inn avtrekkeren.  Kolla står i ro et sekund eller to og så ruser hun avgårde.  Jeg har tatt nytt ladegrep og følger henne med øynene – klar til å følge opp med et nytt skudd dersom hun ikke går over ende. 

Men det gjør hun – knappe 30 m er fluktruta og hun legger seg deretter ned og er død.
Jeg med min opererte rygg tar ingen sjanser på å slite på døde dyr, så jeg ringer til sambo og ber om hjelp.  Han er langt vekk i stan så det tar 2 timer før han er hos meg.  Men i mellomtiden har jeg jo vomma henne og gått tilbake til bilen og sitter der og venter i stedet for å regne og blåse bort ute på myra.
Det er ei fin kolle – hun veier 50 kg.

12.08.2007
Da er årets jakt igang!  Bukkejakta er alltid årets højdare for meg – og jeg har vært ute morgen og kveld siden fredag (i dag er det søndag kveld).  Flere ganger har jeg hatt bukk og geit innpå meg, men uten at det har vært skuddsjanse.  Bukken har vært skikkelig hissig etter geita og dægern for en fart de har der de løper!  Jeg er helt imponert over hvordan de klarer å ta seg fram uten å brekke de syltynne beina sine der de durer som noen lokomotiv gjennom busker og kratt.

I kveld var jeg på ny runde etter bukken og får syn på en liten tass som gikk og beita for seg selv. Ham har jeg observert tidligere før jaktstart.  Så denne karen her ville jeg prøve å få felt i kveld!  Han var mye i bevegelse på rådyrvis og beita litt i hytt og vær slik at jeg ikke hadde mulighet for et godt skudd.  Et par ganger forsvant han bak en haug men kom tilbake etter en liten stund.  Til slutt stiller han seg fint opp med breisida til meg og da klemmer jeg av skuddet.  Jeg tar nytt ladegrep helt automatisk mens jeg ser at han faller og beina spreller i været.  Jeg ligger og sikter en stund for å være sikker på at jeg ikke får en overraskelse og at han reiser seg igjen. 

Men tiden går og han blir liggende.  Klokka har såvidt passert 20.00 og knotten er alldeles morderisk når jeg skal til å vomme.  Det er så jævlig mye av disse blodsugerne at jeg nesten vurderer å ta dyret med meg helt for å ordne det hjemme i stedet.  Jeg har vel aldri vomma et dyr i en slik fart før hihi – mens jeg banner og steiker over disse eklingene 🙂    

05.08.2007
Ja, nå nærmer bukkejakta seg med stormskritt!  Vi har rydda litt rundt ved ulike poster og satt opp slikkesteiner og tynna ut enkelte trær.  Det vokser som så inni granskauen fort slik at fra år til annet så er sikten betraktelig dårligere. 
Jeg hadde maks uflaks her om dagen og klarte å nesten kappe av meg lillefingeren på ei bregne som jeg glapp taket på da jeg skulle fjerne den… det skulle ikke være mulig altså!  Men jeg kutta meg såpass stygt at jeg måtte til lege og sy 3 sting.  En arterieblødning gjorde sitt til at det ikke stoppa av seg selv og jeg grisa til hele bilen 🙂  Men det går bra; lillefingeren har jeg ikke bruk for til jakta (eneste problemet er å vomme da stingene sitter i fremdeles og jeg må tenke på infeksjonsfaren).  Postene ser bra ut, og nå gleder jeg meg bare til 10 august.

21.04.2007
Vi er fremdeles i april når jeg skriver dette.  Men om knappe 4 måneder starter bukkejakta og bare uker deretter er det hjortejaktstart! 
Det lover veldig bra for rådyrjakta i år – under hjortellingene våre har vi sett mer rådyr enn på flere år.  Hjorten derimot har vi sett mindre til, men det tar vi ikke så tungt.  For når bøene er nyspraya med møkk så er det ikke et dyr å se såklart.  Avskytinga i Sveio i fjor var på over 150 hjort og jeg tipper at det kommer til å holde seg rundt det tallet i år også.

Nytt for meg denne sesongen blir å prøve et fremmed terreng.  Og fremmede jaktkamerater – vi er 7 jenter som skal delta på hjortejakt i Kvinnherad samtidig som det skal lages en film.  Personlig bryr jeg meg mindre om akkurat det med å ha en fotograf eller filmmann hengende over skuldrene mine på jakt – jeg er mest interessert i å oppleve noe nytt i Norges største hjortekommune,  Jeg vet at det er bra med dyr og også at det er store dyr, og jeg legger ikke skjul på at jeg primært vil jakte på bukk av en viss størrelse.  Det er plenty med spissbukker og koller her hjemme jeg kan jakte på og dermed er jeg nok litt kresen.  Høres muligens kynisk ut?  Men se på dem som drar til Skottland eller andre land for å jakte hjort.  Det er ikke spissbukker de kommer hjem med nei!