Høsten 2003 resulterte for mitt vedkommende i 1 rådyrbukk, 1 rågeit og en spissbukk.
RÅDYRBUKK
Artig historie: jeg var så heldig at jeg fikk oppleve bukkens jakt på rågeita. Oppe i et jakttårn sitter jeg og venter på bukken, da geita plutselig kommer smygende. Etter en liten stund forsvinner hun inn i skogen, og jeg får høre et skrik. Tipper at det er geita som roper på killingen sin, men dengang ei! For her kommer geita i fullt firsprang gjennom skogen med en kåt bukk i hælene! De raser frem og tilbake i skogen, og bukken viser seg kun gjennom greinene i skogen. Men brått kommer geita ut på myra, og jeg vet at bukken er like i hælene hennes. «Her er sjansen min», tenker jeg. Så da bukken kommer, lager jeg en høy «oink»- lyd og han bråstopper et par sekunder og titter rundt seg. Da skyter jeg og han går rett i bakken. En fantastisk opplevelse må jeg si, selv om jeg syntes litt synd på gutten som ikke fikk gjøre kur til dama si 🙂
SPISSBUKK
Måneskinnsjakt i oktober. Vi var ute i 23.00-tiden for å se om det stod dyr ute på bøene. Det var nokså kraftig vind den kvelden, noe som absolutt er en fordel når man skal snike seg tett innpå dyr! Jeg lurte meg langs skogsveien og ut mot bøen. Gikk ned på kne for å ikke komme i siluett, og tittet rundt hjørnet. Jaggu stod det ikke et singel dyr der ute og beitet! Men han var veldig nærme, så jeg måtte være uhyre forsiktig når jeg skulle snike meg frem. Jeg syntes selv at jeg bråkte verre enn et uvær der jeg kravlet på bakken med kikkerten dunkende nedi bakken, og bukken var hele tiden på alerten – kikket opp og sluttet å spise sånn innimellom. Jeg fikk listet rifla frem og i posisjon mensjeg hele tiden holdt et anstrengt øye med ham. Han stod kun på ca. 20 meters hold, og han stod litt på skrå for meg. Jeg bestemte meg likevel for å skyte, siden avstanden var såpass kort og jeg hadde godt anlegg.
Derfor skjøt jeg, og bukken raste ut av bøen, noe som er vanlig etter skudd. Jeg hørte han raste inne i skogen, og hentet hunden for å søke ham opp. Bare 20-30 meter fra bøen stod han, og han fikk et siste skudd.
Og Aika får selvsagt være med og lukte seg frem til bukken!
RÅGEITA SOM BLE ETTERSØK
Høyt til fjells var vi på hjortejakt, samboeren og jeg. Vi overnattet i en liten hytte hvor det var en gammel vedovn som truet med å eksplodere når vi fyrte litt for mye… Jeg var nesten litt nervøs! Vi jaktet om ettermiddagen da vi kom opp, og opplevde å komme i skuddlinjen mellom to-tre kåte bukker. De brølte så kraftig på hverandre fra hver sin li at jeg nesten ble litt redd… vi fikk se en av dem, men han var på minst 300 meters hold, så han kunne vi glemme.
Neste morgen hadde det begynt å snø litt. Vi gikk opp på en kant og speidet utover dalen. Samboeren min ville gå nedover i terrenget der hvor vi hadde sett bukken kvelden før, og muligens klare å støkke opp dyr til meg. Jeg satte meg oppe på en fjallekant hvor jeg hadde god utsikt over dalen og en brink nedenfor meg. Etter å ha sittet en liten stund kommer det to rådyr spankulerende på brinken. Jeg spør over talkien om det er OK at jeg prøver meg på den ene. Jepp, go ahead! sier gubben. Rådyra virker rolige og den ene stiller seg flott til med breisida til meg. Jeg vurderer lenge, for rådyr er nå engang svært små blinker, og jeg sitter. Det er umulig å legge seg ned pga at bakken haller nedover under meg. Jeg trykker av, og dyret knekker sammen i kne før det forsvinner ut av syne. Siden det er ulendt å gå til skuddplass, tok det en stund før jeg var fremme. Og jeg ventet der på at gubben skulle dukke opp. Noen bloddråper var der, men ingen geit å se. Vi titta litt rundt i nærområdet, men bestemte oss kjapt for å gjøre et søk med bikkja.
Når det gjelder ettersøk, er det alltid lurt å vente med å gå ut etter det skadde dyret – det får sjanse til å roe seg ned og gå i såkalt sårleie. Går man for raskt ut, skremmer man dyret unødig, og søket blir vanskeligere i og med at dyret da går på «viljen» og kan gå langt. Så vi spiste litt frokost og skiftet til varme klær.
Jeg begynte søket på skuddplassen – og hunden tok raskt opp lukten av geita. Det var kun spredte dråper med blod, noe som kunne tyde på at dette dreide seg om enten et høyt ryggtreff eller en fotskade. Jeg regnet med sistnevnte, i og med at kula dropper endel på veien og jeg skjøt nedoverbakke. I søkssammenheng stoler jeg 100% på hunden – jeg har ingen sjanse til å vite bedre enn henne… men må jo si at det var betryggende hver gang jeg fant en liten dråpe blod på bakken. Vi gikk nedover en bratt li, forserte en islagt elv, gikk gjennom skogen og over et elvejuv. På andre siden av juvet så jeg rågeita, som kavet seg opp bakken. Jeg fikk ikke skuddsjanse der, for hun forsvant bak en busk. På veien over juvet gikk jeg på trynet så det sang, men det gikk nå heldigvis bra med både meg, bikkja og rifla 🙂 Vel oppe på andre siden var hunden helt i 100 – og vi snublet nesten over rågeita. Da hadde hun lagt seg ned – helt gåen.
Jeg fikk bikkja i dekk og skjøt geita i halsen – avstanden var kun 8 meter. Det viste seg ganske riktig at skuddet satt 5 cm for lavt, så derfor kunne hun gå så langt (ca. 1 km). Jeg lærte noe vesentlig om kuledropp og siktepunkt den dagen, og samtidig lærte jeg hvor viktig det er å ikke gi opp eller å ikke stole på hunden. Uten hunden hadde jeg aldri funnet igjen rådyret. Og – ingen er ufeilbarlig – absolutt alle kan være uheldige og skadeskyte.
