Har skutt 8 jaktfeltkonkurranser i vårsesongen og blitt Rogalandsmester i jakftfelt for kvinner! Det er mitt andre napp i vandrepokalen – satser sterkt på å hente den hjem for godt til neste år.
Grunnlaget for høstens sesong er altså lagt og oppskytinga ble unnagjort for 14 dager siden. Nå venter jeg bare på at det skal bli 10 august!
Jakta 2005 har gitt meg 6 hjorter og hittil ingen rådyr.
08.09.2005
Som du ser har det ikke vært rådyr å spore hittil – de har glimret med sitt fravær. Har vært ute på mange mange jaktturer etter bukken, men den gang ei. Har sett geit og kje og hjortekolle men ingen bukk. Jaja, sånn er jaktlivet!
12.09.2005
Nå er jakta igang! Den startet med at jeg har vært ute på to ettersøk, så det ble ikke helt optimalt i forhold til å jakte selv. Men sånn er det – viktig med ordnede forhold!
I kveld var jeg ute på to steder. Inni skogen først, og når det begynte å minke på lyset der gikk jeg opp på en bitteliten bø i nærheten. Der er det lyst mye lenger. Etter en liten stund kom det innpå to koller, men de forsvant igjen ganske raskt. Jeg ventet en stund til i tilfelle de skulle dukke opp igjen, og akkurat når jeg hadde reist meg for å gå tilbake så oppdaget jeg henne i kroken på bøen – kun 20 meter fra meg! Det var nokså mørkt, men likevel godt skytelys og hun stod så nærme, at jeg bestemte meg for å ta henne. Hun datt på stedet.
Alene som jeg var ble det et slit å få henne inn i bilen, så oppå slaktebenken og deretter heise henne opp – jeg er da ingen superkvinne! Men det gikk bra, selv om ryggen skriker i dag…
15.09.2005
I går kveld skjøt jeg to bukker! Først en spissbukk tidlig på kvelden som etter skuddet sprang og la seg i en elv. Deretter tok jeg en 2 1/2-åring fra jaktkoia som gubben har laget. Lå og sikta på ham lenge, for var usikker på om han var «stor nok» i følge avtalene våre. Jeg vurderte ham som det, men tror nok gubben min ville hatt han større ja… jaja, for seint!
28.09.2005 -Nemi, jaktlykke og Babylon
Langt oppe i Etnefjellene var jeg og ei venninne på hjortejakt; en jakttur som har blitt ganske kjent i hele Norge via den kulørte pressen 🙂 Hele historien kan du lese her.
Det er sinnsykt bratt opp til topps, og vi brukte 2 timer dit. Det var et alldeles strålende vær – med både hagl, regn, sol og regnbue rundt oss… Vel oppe på toppen gikk vi langs fjellsida og speida ned på trærne som lå 30 m under oss. Det kunne jo stå hjort der må vite!
Etter å ha plassert Anita på post, gikk jeg videre rundt neste sving. Satt der et par minutter før jeg reiste meg for å gå til en bedre plass. Da ser jeg en skygge under meg; det er en hjort som ligger! Det er så enormt bratt, at jeg nærmest sklir på rumpa nedover for å komme nærmere, og det løsner småsteiner som triller mot hjorten. Jeg er livredd for å støkke dyret før jeg har mulighet til skudd, og følger intenst med på alle bevegelser den måtte gjøre. Det er såpass tett med trær, at jeg fremdeles ikke kan se om det er en bukk eller kolle.
Etter å ha kommet meg rundt 15 m nærmere, så kan jeg ikke sjanse mer. Jeg har fri sikt til hjorten og legger skuddet i nakken, noe som er 100% vellykket.
Bukken – en 2 1/2-åring – legger seg bare over på sida.
Det er vanskelig å vomme, for det er bratt som fy, og jeg har problemer med å holde meg på beina. Enda verre er det når vi skal nedover til bygda; bukken må vi delvis rappellere ned fjellsida… Utrolig sleipt underlag, og vi sklir på mose og stein hele tida. Er totalt pumpa da vi etter 3 timer endelig er nede på en traktorvei og kan få hjelp videre derfra av bonden på garden.
Fy flate – dette kan vi kalle hjortejakt!!
30.09.2005
I dag er vi oppe til fjells her hjemme og jakter. På veien opp treffer vi på en flott 10-takker, men han stikker før vi får sagt bø. Vi jakter innover i skogen etter ham, men det er fånyttes. Vi avbryter det, og går videre helt til topps som opprinnelig planlagt.
Vel oppe ser jeg ei kolle som beiter i ei li langt unna oss – sikkert 3-400 m. Vi bestemmer oss for å gå etter henne, og smyger oss under en åskam til vi kommer på skuddhold. Anita skal prøve seg, men uheldigvis støkker dyret og stikker nedover lia. Jeg springer som en gal fram mot et utspring i håp om at hun har stoppet der framme, og det har hun gjort.
Jeg setter meg i knestående og finner bogen og trykker av. Hun bare kaster seg rundt og forsvinner bak noen trær.
Å finne en hjort igjen her i dette terrenget kan være en utfordring, i og med at brakebuskene er mannshøye. Så jeg er litt motløs akkurat da; må innrømme det. Men jeg går til skuddplassen og prøver å komme over den slik at jeg ser nedover buskene. Finner masse blod, og deretter er det bare å følge blodsporene fram til der hun ligger 10 m unna.
31.10.2005
Det har blitt mange, mange jaktturer til fjells denne høsten, men det har ikke blitt flere dyr. Var i fjellet hele denne helgen sammen med samboeren min, og vi skilte lag og jaktet oss ned gjennom skogen. Jeg havnet i et område hvor det var mye aktivitet – det var brunstgroper, feiemerker og tråkk overalt! Og på lørdagen fikk jeg to koller innpå meg – den ene stoppet på 30 m og den andre forsvant ned lia. Hun ble stående i tett kratt og det eneste jeg så var litt av ryggen. Jeg sikta på henne, men det var uforsvarlig å skyte på så liten blink – stående. Så hun forsvant.
Deretter gikk jeg videre nedover lia, og etter noen hundre meter kommer jeg overraskende på en bukk – men han tar ut i full fart og forsvinner over en kant før jeg får en sjans til å få fram rifla engang. Synd, men sånn er nå engang jakta!
Dagen etterpå er vi også oppe i samme område, og denne gangen går jeg med Aika som bandhund. Hun er veldig flink – går stille og rolig og markerer på en flott måte at det er dyr i nærheten. Så jeg følger bare etter henne, og hun markerer dyr. Rett bortenfor spretter det ut en hjort – jeg ser bare speilet – før den forsvinner ned lia. Også her er det umulig å komme til skudd; det er tett skog og du kommer uhyre brått på. Uansett resultat – det har vært en fantastisk helg i fjellet og jeg er godt fornøyd likevel.
11.11.2005
Dette er siste helgen i hjortejakta – og det er måne. Riktignok er månen lite til hjelp denne kvelden; det regner og blåser og skyene farer rundt på himmelen som en tornado.
Jeg og samboeren drar hver til vårt – jeg har en avtale med en bukk…. har vært ute og sett etter ham flere ganger i løpet av jakta, men han glimrer med sitt fravær. Ja – alt som heter vilt er vekke!
Når jeg kommer til stedet hvor jeg skal poste, så ser jeg en smule mørkt på det – det er da alldeles for mørkt ute i kveld? Men når jeg får satt meg ned og øynene få vennet seg til mørket, så er det ingen problemer å se hva som rører seg der foran meg. Det er en liten bø i nærheten av et hus, og en lyktestolpe kaster litt lysskinn et stykke utpå bøen.
Men hjorten lar vente på seg. Tiden går, og jeg begynner å tenke at jeg ikke må være så sein hjem – jeg skal nemlig på jobb tidlig neste morgen. Men brått dukker det opp en hjort 40 m foran meg – og det er ingen tvil – det er en bukk! Jeg ser det på nakken og måten han beveger seg på – selve geviret er ikke mulig å se. Jeg legger rifla i anlegg og sikter på ham. Og venter. Han beiter seg nærmere og nærmere, og går mot meg med fronten. Det går ikke an å skyte. Så jeg venter og venter. Titter på ham i kikkerten og vurderer ham. Er det flere dyr innpå? Nei, han er helt alene. Når han er kommet 25 meter fra meg så stiller han seg med breisida til. Vinden blåser hardt rett mot meg og det bråker i trærne, så det gjør ingenting at jeg beveger meg litt. Finner bogen og velger med vilje å legge skuddet høyt – for jeg har en tendens til å legge siktepunktet litt lavt når lyset er dårlig. Så denne gangen sikter jeg høyt, og skuddet faller.
Bukken står først alldeles stille og deretter hiver han seg rundt og springer 10-12 meter og blir så stående. Jeg har allerede tatt nytt ladegrep og er klar til oppfølgingsskudd, men etter 5 sekunder faller han sammen og jeg vet sikkert at skuddet sitter der det skal.
Det er en spissbukk som etter slakting veies til 50 kg. Det morsomme er jo at vi fikk hver vår bukk i løpet av noen minutter, for da jeg ringte for å få hjelp med bukken så hadde sambo nettopp skutt en han også 🙂
18.12.2005
Vi er en gjeng på 7 stykker som skal jakte rådyr i dag. En som samboeren kjenner har en drever tispe som skal være veldig god. Været er ypperlig; det er +2 grader, sol og vindstille og litt snø på bakken.
Vi poster ut og hunden slippes. Det går bare noen minutter før en kraftig los klinger i skogen. Makan til losmål skal man lete lenge etter! Spenningen stiger der jeg sitter, for losen kommer faretruende nær posten min, og jeg venter nesten på å få et rådyr i fanget. Men brått blir losen svakere og svakere – dyrene har tatt en annen retning.
Men etterhvert øker losen på igjen, og den nærmer seg. Brått lyder et skudd – det er samboeren min som har skutt et bukkekje noen hundre meter nedenfor posten min. Den kom tuslende alene – sannsynligvis har de andre dyrene kommet seg forbi uten at han har oppdaget dem.
Dette må sies å være en kjempesuksess – det tok knappe 25 minutter fra bikkja ble sluppet til skuddet falt!