Så skriver vi 2011 – det er utrolig hvor fort tiden går!  Fjoråret er over med alle sine ups and downs og nå er det på sin plass å se framover.

Men kanskje jeg skal ta et bittelite tilbakeblikk på året som gikk..?

Skyting:
Deltok på 14 jaktfeltstevner, både Rogalandscup, Fylkesmesterskap, Norgesmesterskap og Landsdelsmesterskap.
Jeg vant Rogalandscupen for kvinner, noe jeg er veldig fornøyd med.  Det er 7 eller 8 gang jeg vinner den siden første stevnet mitt i 1995.

Jakt:
En drøm gikk i oppfyllelse når jeg fikk anledning til å dra på bjørnejakt i BC Canada i månedsskiftet mai/juni – en rå opplevelse!  Jeg fikk felt min første bjørn og den ventes hjem til Norge i løpet av noen måneder.
Ellers gikk jakta her hjemme utvanlig treigt – det ble kun felt 2 råbukker på egne felt og ingen hjort overhodet.  Det er første gang siden jeg startet min jaktkarriere for snart 17 år siden at jeg ikke har felt hjort..!  Men jeg var en tur til Byrkjelo i begynnelsen av november på hjortejakt og og det var visst der alle hjortene hadde gjemt seg…  Det ble en kolle på meg en grytidlig lørdag morgen mens alle andre lå og sov søtt i sengene sine 🙂 

Hund og spor:
Har holdt sporkurs for ivrige jegere og har farta rundt og dømt mange ekvipasjer både på bevegelige prøver og konkurranser.  Det har vært utrolig givende å møte så mange kjekke og trivelige folk og hunder i skogen 🙂  Dette er noe jeg virkelig LIKER!!!!

Personlig:
Her har det gått skikkelig opp og ned… mye ned er jeg redd.  Det begynte med at moren min ble syk tidlig på året – og måtte legges inn på sykehuset med lungebetennelse.  Hun var vel knapt utskrevet etter 14 dager på sykehuset før hun på ny ble ille dårlig og måtte innlegges.  Dette var akkurat rundt den tiden jeg skulle dra til Canada, så jeg holdt på å kansellere hele jaktturen.  Men moren min ville absolutt at jeg skulle dra, og legene sa også at du må dra med god samvittighet.  Vi snakket lenge om det og tilslutt dro jeg.  Moren min var utskrivningsklar et par dager etter min avreise.

Vel.  Underveis i Canadaturen blir hun akutt syk og nå er hun døende.  Jeg sitter i Canada uten å vite noenting for jeg er midt i ingenmannsland uten dekning.   Ikke før jeg kommer tilbake til Vancouver får jeg nettkjenning og det hagler inn med mail og sms om at jeg må komme hjem ASAP.   Lettere sagt enn gjort…!  Det er et kappløp med livet til min mor i en syltynn tråd og jeg vil bare HJEM.  Lander på flyplassen seint om kvelden og drar direkte til sykehjemmet og der ligger hun som en liten fugleunge… Som intensivsykepleier med mange års erfaring så er et halvt blikk nok til å fortelle meg alvorligheten.  Det første hun sier til meg er at «dette går skitt Helga-Mari…» og jeg kan bare nikke og si at du har helt rett mamma.  Men jeg skal være her hele veien.

Det er en lang uke.  Jeg er på jobb hver dag og fatter ikke hvordan jeg kommer meg gjennom dagene og smiler og ler til kursdeltakerne mens tankene mine hele tiden er hos henne.  Rett fra jobb til sykehjemmet – jeg tror jeg mister 3 kg på den uken for jeg slutter å spise.  Broren min er nødt for å dra hjem – han har sittet standby i 2 uker og har ikke mulighet til å bli.  Det kan dra ut med moren vår – ene dagen er hun våken den neste er jeg sikker på at hun dør.  KOLS må være den jævligste måten å dø på – seigpining og kveling og dødsangst. 

Kvelden etter at broren min har dratt hjem til Sverige så dør hun.  Sovner stille inn – ingen dødskamp heldigvis.  Et kapittel i livet er over – men jeg er glad på hennes vegne. 

Dagen etter at hun dør så må jeg rette oppmerksomheten mot Aika, polartispa mi på 11 år.  Hun har vært småsjuk hele tiden men jeg har ikke hatt overskudd til å ta meg av henne.  Nå bærer det avgårde til veterinæren som konstateter alvorlig livmorbetennelse.  Hun er så syk at de anbefaler avlivning.  Hjertet mitt blir knust i det øyeblikket sjølv om jeg visste innerst inne at dette kunne bli utfallet.  Hadde jeg gått tidligere til veterinæren kunne hun da ha vært reddet?  Jeg vet ikke.  Men jeg må dra alene hjem den dagen. 

Ryggen min er elendig i år.  Hele Canadaturen var et smertehelvete pga nerveavklemming (er tidligere ryggoperert for spinalstenose og nå er symptomene tilbake).  Det blir jo ikke noe bedre med alle mine bekymringer og sorger.  Blir sykemeldt før begravelsen – er helt på felgen bokstavelig talt. 

En kveld sitter jeg og ser at luftambulansen lander like ved der jeg bor. Det viser seg å være min barndoms bestevenninne som har fått akutt og livstruende hjerneblødning.  Etter halvannen uke på Haukeland så får jeg beskjed fra mannen hennes om at hun er død.  Det er makabert å gå på kirkegården for moren min og venninna mi ligger like ved hverandre.  Det er en syk verden.

Det har vært tungt dette året.  Men samtidig har jeg lært mye om meg selv.  Jeg lar meg ikke lenger irritere av småting – det betyr jo nada i den store sammenhengen.  Jeg lever i nuet 🙂

Nå er vi i 2011.  Og jeg har bestemt at dette året skal bli FANTASTISK på alle vis.  Jeg har kjøpt meg nytt hus som jeg stortrives i – jeg skal til England i mars på jakt og ellers tror jeg at livet har masse morsomt og spennende å by meg.  Og – jeg skal virkelig nyyyyyyyyte livet 🙂