For de som ikke skjønte bæret av overskriften; PBGV betyr Petit Basset Griffon Vendeen og er en hunderase 🙂

Jeg har lagt et treningsspor for Noah for å kunne vurdere hvordan hund og fører jobber sammen.  Det er alltid kjekt når andre har lagt sporet for seg også; da må man stole mer på hunden når man ikke aner hvor sporet går!

Utgangspunktet var ikke så veldig bra forholdene tatt i betraktning; det er kaldt og tele i bakken og mye is på myrene og noe snø.  Men bikkja har trent spor før den så vi ble enige om å gjøre det.  For hadde dette vært en veldig uerfaren hund så hadde jeg ventet til det var bedre forhold.  Kulde og is gjør det vanskelig å oppfatte vitring, og da blir det urettferdig overfor hunden – den skal jo tross alt lære og få noe positivt utav det!

Noah sporet derimot bra han – når vi kom til ei islagt myr så fikk han problemer som ventet var.


Her ser vi tydelig at han jobber på overvær.


….så er nesa i bakken igjen!

Deretter sporer han bra videre – rolig tempo og sikker i sin sak.  Men så kommer vi til neste myr; jeg har laget et avhopp akkurat der og Noah begynner å sirkle rundt før han stopper opp og ikke vil gå videre.  «Her er jo sporslutten» sier hundeføreren og ganske riktig; Noah har et digert hjortebein i kjeften!!  Problemet er bare at dette ikke er vår sporslutt; den ligger minst 400 m lenger vekke…. så dette er tydeligvis en gjenglemt klauv etter noen andre 🙂


Vi bestemte oss for å gi oss på dette – Noah hadde jo funnet sin hjort han og det var bare uflaks som gjorde at vi havnet oppi andres føtter.

Så vi gikk tilbake til bilen.  Jeg visste jo hvor den egentlige sporslutten var, så vi tenkte at skal vi la ham spore seg innpå den siden den likevel ligger der?  Jeg hadde ikke merket sporet og var usikker på hvor vi skulle prøve å sette ham på.  Men jeg visste jo sånn noenlunde og Noah fikk utstyret på seg og vi tenkte å la ham gjøre sporoppsøk sjølv og håpe at vi på et punkt kom til å krysse sporet og ta det opp derfra.  Vel oppe på andre siden av ei lang myr så begynte han å gå på overvær; han hadde tydeligvis noe i nesa si.  Jeg visste at vi var i nærheten av sporet nå og der! slo han kontant innpå og deretter var det bare å følge ham de neste 100 metrene fram til sporslutt nr. 2 🙂


En fornøyd ekvipasje!!!