På mandag gikk vi et 43-timers spor, og Amigo hadde litt vansker i starten da han gikk en omvei på borti 40 m fra opprinnelig spor. Han kom ut av kurs fordi jeg hadde lagt sporet på kanten av berget og havna for høyt opp og måtte jobbe seg nedover på sporet igjen.
I alle fall – i dag var det så fantastisk vær at jeg hadde lyst å gå tur i samme område. Amigo går løs for han stikker jo ikke av og båndtvangen har enda ikke satt inn her. Det som er så rart er at Amigo øyeblikkelig tar opp ferten på sporet og begynner å jobbe målbevisst. Han pleier jo bare å svime rundt når han er løs i skogen, men nå er det som om han er på jobb.
Han sporer 100% korrekt denne gangen og tar ingen omveier som forrige gang. Dvs at det stykket han nå sporer på et 96 timer gammelt! Jeg er faktisk litt imponert over det altså 🙂 Han markerer sårleiet (det gjorde han ikke på mandag) og tar vinkler og avhopp på strak pote. Det er bare såååå nydelig å gå der bak ham! For jeg har ikke sagt et ord, ikke gitt et tegn – absolutt ingen kommando på hva han skal gjøre. Dette er noe han bare GJØR.
Flinke gutten – skulle ønske jeg hadde GPS-en med for da hadde man sett helt klart hvor spornøye han jobber.