Været her vestpå er ikke til å bli klok på.  I det ene øyeblikket er det styrtregn; i det neste skinner sola som den er gal…!  Så også her en kveld da jeg og Amigo gikk opp på toppen for å se etter hjorten. 

En fantastisk regnbue åpenbarer seg – ja det blir etterhvert to stykker av dem!

Jeg har en godfølelse for denne kvelden – kan ikke helt forklare det men det føltes veldig riktig å velge denne posten framfor andre.  Vi var på plass ca. 18.15 og sola varmet så deilig at jeg nesten duppa av… men det går jo ikke an å sove på post!!  Det blir ingen hjort på det viset ikke sant!  Så jeg satt og sveipa blikket fra høyre til venstre og tilbake igjen – kontinuerlig. 
Amigo lå godt krølla sammen og sov; han stakkaren må finne seg i det meste fra min side.  Skikkelig bløtt og surt underlag for ham; og når styrtregnet kom så var det ikke mye skjul for ham.  Men han krøp nå bare godt inntil meg og så fikk vi holde varmen begge to 🙂 
Det er veldig koselig synes jeg å ha ham med meg på post; en ting er det å ha selskap men en annen ting er den gode nesa hans. 
Brått satte han seg opp og væra veldig ut i lufta og stirra mot et punkt ned mot venstre kant.  Det var ingenting å hverken høre eller se for min del men bikkja var veldig fokusert ned mot venstre.  Jeg studerte området nøye men kunne ikke se noe, men tydeligvis så var det noe som trigga interessen hans.  Det er spennende når hunden markerer slik – da er det å være skjerpet og klar for hva som helst!

Brått så kommer det en hjort farende ut fra skogkanten på venstre side som Amigo hadde vært så fokusert på – og han hadde i grunnen god fart og skulle tydeligvis bare følge kanten på myra før han forsvant under toppen der vi satt.  Jeg grabba tak i rifla og fikk av linsebeskytterne og fikk børsa inn mot skulderen.  Det var helt umulig å sitte slik å skyte for dyret forsvant ut av syne for meg da.
Så jeg reiste meg opp og gikk utpå kanten for å se om jeg fant dyret igjen.  Joda; han kom sigende der og stoppet opp presis mellom et par trær.  Han kikka opp hit for mine bevegelser hadde avslørt meg.  Jeg gikk ned på kne for å skyte, men da forsvant han ut av syne igjen.  Opp i stående – da så jeg hele dyret men ikke pokker om jeg kan skyte stående på 113 m på et levende mål!  Så her måtte jeg tenke fort.  Dyret forsvinner om noen få strakser og jeg MÅ finne en skytestilling som er trygg.  Jeg slenger opp ene beinet på en steinhylle og får lagt albuen som støtte på låret og nå ligger børsa OK.  Finner bogen, av med sikringen og klemmer inn.  Hører innslag og dyret bare forsvinner.  Ingen lyd og ikke kan jeg se det heller.

Amigo stakkar står 1 m bak meg og får lyden midt i fleisen – men han har jo allerede skjønt hva jeg driver med så han virker bare oppspilt.  Han forholder seg helt taus.

Jeg går opp på kanten for å se om jeg kan spotte dyret under meg, men nei – det er for tett med skog så det er helt umulig.

Når jeg er i skogen med Amigo så har jeg alltid ryggsekken min med sporutstyr med; det er fordi jeg ønsker at han skal spore fram til fallet da vi går såpass sjelden ettersøk at han har godt av den treningen.  Dessuten er det jo en voldsom betryggelse å ha ettersøksbikkja med på post 🙂

Vi klatrer ned fra toppen og med vilje går jeg mot skuddplass fra den siden dyret kom slik at Amigo skal få best mulig utgangspunkt.  Det finnes absolutt ikke noe blod eller andre ting der – så jeg seler bare på og ber ham søke.  Det er veldig tett brakekratt under toppen så dersom hjorten har løpt et stykke så er det klin umulig å finne det på egenhånd. 

Men – vi trenger da ikke gå så allverdens langt før vi finner hjorten; det er en liten spissbukk som jeg har sett en gang tidligere på andre siden av myra under bukkejakta.  Den har vel sprunget 25 m eller så og lå inntil en diger brakebusk.

Halen til Amigo går som en propell da han kommer fram – dette er noe annet enn disse kjedelige klauvene han må finne til stadighet. 

Ikke lange søket men det er god trening for det!

Jeg vommer og så begynner moroa.  Det er nemlig ikke sååå enkelt å få tak i folk til å hjelpe meg med å dra ut hjorten.  Og jeg har ingen sjanse til å klare det sjølv. 

Så jeg ringer litt rundt omkring mens jeg kjører hjem og setter fra med rifle og hund.  En god kompis av meg kommer etterhvert og vi får dratt hjorten over myra og til bilen.  Det er et slit uten like for myr er TUNGT å dra hjort over.  Sjølv små pingledyr som det jeg skjøt nå blir man rimelig svett og andpusten av.  Jeg tror faktisk vi brukte en time på seansen.

Lille "Ulvis" hjelper til...

 Kompisen min har en «liten» valp på  7 måneder – en irsk ulvehund.  Han heter «Ulvis» og matchet spissbukken i størrelse hihi!  Vannvittig moro å se hvordan han reagerte når han så hjort for aller første gang; han var litt forsiktig ja!  Men etterhvert ble han husvarm og satt vel mer eller mindre oppå dyret når vi dro avgårde hihi.

Etter heimdraging og flåing så var klokken nesten midnatt – dvs. etterarbeidet tok nesten 5 timer!  Trøtt som en dupp var det herlig å få seg en varm dusj og hoppe til køys og Amigo fikk lov å ligge i sengen siden det var han som lukta dyret først og gjorde meg oppmerksom på at det var ting på gang.