Det blåser stikker og strå i kveld og månen er halvfull og vel så det 🙂  Jeg får en utkalling på søk etter en hjort som er skutt og som jegeren ikke finner igjen.   Dyret var i følge med en annen hjort og de beita i lag og begge forsvant pokker i vold når skuddet gikk.

Skytteren har sett forsiktig på skuddplassen og ikke funnet noe som helst.  Han har også tatt seg en liten runde for å se etter dyret men når det ikke lå i umiddelbar nærhet så ble vi tilkalt.

Vi fant kulenedslag og stedet der begge hjortene hadde beita og lyste på bakken for å se etter tegn som blod, bein, kjøtt osv.  Ingenting overhodet å finne.

Så jeg tar Amigo ut av bilen og på med utstyret og på vei til skuddplassen markerer han  og jeg antar at det er inngangen fra dyra.  Jeg tar ham ut på selve skuddplassen og han snuser litt rundt før han peiler seg nedover forbi et uthus og runder til venstre før han drar meg oppover mot uthuset igjen.  Dette må være inngangen fremdeles tenker jeg og lar ham søke seg opp til skuddplassen igjen.  Vi har da gått i en sirkel.  Det kan for all del også være der den andre hjorten har stukket så klart – det får jeg aldri vite.

Vel tilbake på skuddplassen så tar han igjen ut retningen som første gangen men nå drar han rett framover mot et gjerde og følger det et stykke på langs.  Jeg finner ikke noen tegn på at det er rett dyr – det er absolutt ingenting å se på bakken.  Det er nå man kan begynne å tvile på hunden; er vi på bærtur siden vi ikke finner noe eller har han godlukt i nesen?  Men jeg har lært meg å stole på bikkja – så vi fortsetter langs gjerdet.  Brått stopper han opp og trykker nesa mot gjerdet – her skal vi over sier han.

Jeg er jo klein i ryggen så jeg må ha hjelp til å få bikkja over gjerdet og heldigvis er Amigo rolig gutt og lar seg håndtere fint uten å sprelle for mye.

Så fort vi er kommet over gjerdet er det ned med snuten i bakken og vi kommer inn på en liten sti som er søndertrampa av ferske hjortespor.  Fremdeles ikke noe blod eller andre tegn å se.  Brakebusker og lyng er rundt oss og Amigo drar meg inn i dette og vinkler på nedover.
«Her lukter det hjort!» utbryter jegeren og det lukter jaggu stramt gitt!  Så enten har dyret stått her nettopp eller så ligger det i nærheten.  Jeg har ikke før tenkt tanken før det blir slakk line og Amigo står oppå en død spissbukk!

Bildet er litt missvisende men det er et perfekt gjennomskudd og når jeg ser på GPS-en så har vi gått 4-500 m tilsammen.  Må trekke litt fra på den runddansen ved uthuset men 350 m er ikke usannsynlig at vi har gått.

Jegeren er selvsagt kjempefornøyd og Amigo får masse skryt 🙂  Han forteller at han var littegranne skeptisk når Amigo begynte søket men fant ut at det gjelder å stole på hunden – det er som regel de som vet best 🙂

Nå ligger han godt fornøyd strekk ut på gulvet og er klar for en jakttur i morgen tidlig – er han riktig heldig så får han k a n s k j e lov til å ligge i senga mi hihi.