Forleden fikk jeg en hyggelig melding; jeg er valgt inn som nestleder i viltnemnda i Sveio kommune for de neste 4 årene.
Jeg har hatt med viltnemnda å gjøre via trafikkettersøk gjennom min tid som ettersøksjeger (begynte i 1997) og jeg har gjort meg noen tanker om hvordan ting har forandret seg på disse årene med tanke på hva slags søk man går på og hvor ofte man blir utkalt. For det har virkelig endret seg!
I starten av ettersøkskarrieren var jeg og Sonny ute på oppdrag både støtt og stadig. Husker så vel det aller første oppdraget vårt etter at godkjenninga var i orden – det var ei kolle som var påkjørt av en bil og som hadde forsvunnet ut på et jorde. Det regna kattunger og jeg gikk som hundefører mens min daværende samboer gikk som skytter. Kolla ble funnet og skutt og Sonny fikk sin ilddåp den dagen og jeg var så kry som en hane over hva vi hadde gjort 🙂
Ettersøksdebuten til Sonny
Trene gjorde vi aldri. Dels fordi jeg ikke visste bedre (ingen kurstilbud eller bøker å gjøre seg klok på den gang så her var det prøving og feiling) og dels fordi oppdragene stod i kø.
Ja, og så var det den lille detaljen om blodet; jeg husker jeg hadde ause med meg for å tappe ut av buken på «offeret» for det var eneste måten å skaffe seg blod… Grisete og sølete og blod som klumpet seg – jada det var tider det!
Jeg har regnet etter hvor mange ettersøk vi har gått i løpet av de 10 årene Sonny var aktiv og det var ikke få; vi gikk mellom 15 og 20 søk i året.
Jeg husker jeg førte dagbok med sirlige nedtegninger over vær og føreforhold, hendelsesforløp, nedtegninger om både skytter og hundefører (jeg og samboer gikk som regel sammen). Jeg skreiv ned hva jeg var fornøyd med og hva jeg kunne gjort bedre.
Vi hadde trent minimalt før vi skulle ta prøvene men det var ene og alene fordi jeg ikke hadde kunnskap om dette – kravet om ettersøksgodkjenning hadde kommet i 1994 og Sonny var slett ikke tiltenkt å være ettersøkshund. Nei – hun skulle bli redningshund hun! Så vi trente i månedsvis på rundering og søk etter figurant osv men bikkja ville ikke søke seg vekk fra meg så vi gav rett og slett opp 🙂 (mammadalt det var det hun var).
To unge søte jenter 🙂
Det var sånn at siden jeg ikke trente så ble ettersøkene en svært bratt læringskurve for både meg og bikkja. Men fordi jeg analyserte hvert eneste søk så lærte jeg litt etter litt og ble stadig flinkere til å både lese hund og å stole på meg selv. Ja – for i 1997 var det ikke så festlig å komme som jente på en skuddplass og prøve å hjelpe en uheldig skytter… det var flere skeptikere der og noen som til og med ikke henvendte seg til meg men kun til samboeren for å gi informasjon… heldigvis har ting endret seg!
Nevnte jeg at vi gikk 15-20 søk i året? Det var mange trafikkettersøk dessverre. Vi hadde visse veistrekninger som var «bankers» og vi ble lommekjent i diverse grøfter. I årenes løp har det blitt stadig mindre av trafikksøk og det kan skyldes flere ting. Det har blitt mindre hjort i områdene og det har blitt bedre forhold i trafikkovergangene. Men en annen årsak som jeg mistenker er at det ikke blir kalt ut evipasje til alle ulykkene – jeg mistenker at det kan ha noe med økonomi å gjøre (hvorvidt et dødt dyr ligger her eller der og hvem skal betale). Men den saken der kommer til å ryddes opp i nå når jeg er valgt inn i viltnemnda 🙂
Ettersøk langs vei
Det var også mange jaktettersøk. De aller fleste søkene har vært dødsøk – altså dyret har fått et godt treff men man finner det ikke igjen.
Nok et vellykket søk
I dag har det også minket på disse søkene og jeg er av den oppfatning at jegrene er mer oppmerksomme på hvor dyret forsvinner og klarer å leite det opp sjølv, eller at de bruker bedre kuler som gjør at dyret faller på sin post.
Før i tiden var det også slik at holdningene til skadeskyting var «hysjhysj» og pinlig å nevne. Særlig om det var mindre dyr som rådyr så var det ikke sikkert at man tilkalte ettersøksekvipasje (sikkert en bom). I dag lærer man mer om dette på jegerprøvekurset og den yngre garde er mye mer åpne for å si at de har skadeskutt og trenger hjelp. Noe jeg er veldig glad for!
Teamarbeid!
Sjølv har jeg endret meg drastisk på disse årene – i dag trener jeg regelmessig spor og holder både kurser og har tatt dommerutdanning og virkelig brenner for denne viktige delen av jakta.