Jeg må innrømme at jeg følte meg en smule «naken» i dag der jeg kledde meg i grønt fra topp til tå. Kikkerten var på plass, capsen og jaktskoa likeså – men det mangla noe over skulderen. Rifla!!!
I stedet hadde jeg fotoapparatet rundt halsen, for vi skriver 22 desember og hjortejakta er over for i år og jeg er blitt invitert til fotojakt på Stord 
Jens Tore og svarthunden hans stod for invitasjonen så her var det bare å hive seg rundt og bli med!
På med sporutstyret
Den erfaringen jeg har med svarthund er fra dømming på blodspor, så jeg gledet meg virkelig til å se hvordan den jobber i en jaktsituasjon. Har jo hørt masse skryt av de svarte bikkjene om hvor ideelle de er på hjortejakt i bratte vestlandslier. Og – jeg ble veldig fasinert må jeg si!
Ganske tidlig blir det markering
Været er tungt og tåkelagt med minimal vind, så det er ikke helt ideelt sånn sett. Bikkja går opp på flere småhøyder for å prøve å få vind i nesa og relativt tidlig så markerer hun at det er dyr der framme.
Tåka hang lavt
Vi beveger oss så stille vi kan oppover i terrenget men den tunge snøen lager en del lyd så heeeelt lydløse kan man ikke påstå at vi er Men – vi går sakte og ser mye og bikkja har hjort i nesa helt tydelig.
Viktig å bruke kikkerten mye
Det er ingen fugler som synger – og ingen fotspor å se noe sted. Hjorten står tydeligvis relativt høyt oppe i terrenget. Hunden er ivrig og flere steder markerer hun kraftig at det er dyr ikke så langt unna oss.
Måten hun gjør det på er å stå helt stille og snuse – leeeenge. Dersom hjorten befinner seg i nærheten så trekker hun seg tilbake bak føreren og setter seg ned – hun venter på at det skal smelle
Her har hun godlukt i nesa ja!
Vi går på opp og det er en spennende opplevelse å se hvordan hunden jobber på overvær. Det skal godt gjøres å komme innpå hjorten i dette været siden det er vindstille og vi bråker for mye. Men det er jo alltids et håp…!
Oppover i terrenget skal vi
Etter å ha kommet oss opp rundt 300 høydemeter så kjenner jeg et snev av hjortelukt og finner rykende ferske spor i snøen. Her har ei kolle susa forbi for ikke så lenge siden!
Rykende ferske spor
Hunden har altså fått ferten av hjorten på nesten 300 m – for det var overhodet ingen spor å finne på hele løypa vår før der oppe. Snakk om luktesans! Imponerende må jeg si.
Skal vi ikke følge etter...??
Frøkna har gjort en god jobb og har veldig lyst til å fortsette Men vi tar en pause med bål og kaffe og en sjokoladebit før vi begynner på veien ned – det er snart mørkt.
Koselig i skogen
Jeg er godt fornøyd med dagen i skogen sjølv om vi ikke fikk sett hjort. Hadde været vært litt annerledes – mer vind som kunne skjule lydene våre – så hadde vi nok hatt en større sjanse tror jeg. Men bare det å se hvordan svarthunden jobbet var kjempeinteressant – det må være helt supert å kunne bruke en lydløs bandhund på hjortejakt på det viset. Så jeg skjønner godt hvorfor svarthundfolket er så entusiastiske!
Jens Tore har laget bål
Tusen takk for en hyggelig dag Jens Tore!