Jeg våknet opp til strålende sol og blå himmel, og det er noe som har vært mangelvare i det siste 🙂  Det har helst vært dager med kulde og kraftig vind så å se sola i dag var helt fantastisk. 

Litt mat i kroppen og på med varme klær og så var vi klare for  ta turen til Trodlavassnipen som  ligger 432 moh og lengst nord i kommunen.  Det er en plass jeg og bikkjene har vært mange ganger; jeg elsker å gå i det terrenget!

Det begynner bra.  Vi kommer oss et godt stykke oppover og Amigo går foran meg og snuser som han pleier.  Det er en kar som har vært der før oss; han svingte akkurat ut gjennom grinda med bikkja si da jeg parkerte i grøftekanten.  Så Amigo er svært så interessert i følge i sporene deres.
Vi kommer til et veiskille og Amigo har brått fordufta.  Jeg venter noen minutter men gutten er og blir borte.  Han har fått godlukt i nesa; det er helt klart!  Jeg aner ikke hvor han er og gauler på ham uten resultat.  Han har tydeligvis lukket ørene sine godt.

Lettere irritert går jeg nedover mot bilen igjen, for jeg mener å høre at det er han som bjeffer der nede.  Ryggstive kvinnfolk som meg har ikke godt av å bruke kroppen så mye – jeg blir helt svett jo!  Vel nede ved bilen så er det ingen Amigo der så jeg tar turen innom tunet der det er så mye bikkjegneldring i håp om at det derfor de kjefter så mye – men det er bare husets egne som lager konsert for hverandre.  Amigo er søkk borte.

Jaja – da får jeg vel ta turen oppover igjen da og se å finne ham – det er jo utenkelig at han skal være  borte liksom. 
Jeg har ikke kommet lenger enn 100 meter oppover lia før han kommer snikende nedover mot meg mens han ser vannvittig skyldig ut…  Synden drypper av ham og han smisker som en angrende synder.  Han VET tydeligvis at det var ulovlig å stikke av på den måten!  Tosken – passe straff er å lempe ham inn i bilen igjen og kjøre hjem.  Men tanken forsvinner raskt fra meg, jeg er veldig letta for at han er tilbake samt vi er jo på tur 🙂

Vi fortsetter turen vår og jeg er andpusten og svett av all dobbelgåingen men det bryr ikke bikkja seg om.

Langt der framme ligger nipen

Det var ikke noe særlig snø lengst nede ved veien, men etterhvert som vi kom oppover så ble snøen dypere og dypere i skavlene.  Det var anstrengende å gå for jeg sank ned helt til lårene og sleit som en makk for å komme meg utav snøen.
Hadde noen sett meg så hadde de nok lurt litt på både intelligens og mental tilstand, for jeg måtte krabbe som en hund oppover de verste strekningene for å unngå å synke ned helt til lårene.  Men ved å «leke hund» gikk det (i alle fall tidvis) bedre.

Haha - tror du at du kan etterligne meg altså?

Amigo i farta

Vi tok mange stopp underveis for å nyte utsikten og kjenne den svake varmen fra sola og det var bare så herlig å være der.  For et privilegium jeg har som har naturen rett utenfor stuedøra! 

Sooooool!

Ikke en eneste hjort eller annet dyr har vært på farten i det siste; det var ikke spor å se.  Jeg saumfarte fjellsidene med kikkerten og det var helt skåltomt.  Men de holder seg vel andre steder enn akkurat der da – sjølv om det hadde vært gøy å se at det var liv i skogen 🙂

Utsikt over Bømlafjorden og Siggjo

Oppe på toppen så må man jo selvsagt skrive seg inn i boka som ligger i postkassa og de obligatoriske bildene må tas 🙂 

Fra varden og ned til Trodlavatnet er det 200 m fritt fall og jeg holdt på å få hjertet i halsen da jeg brått ser Amigo luske rundt under varden helt ytterst ute på kanten.  Et lite feiltrinn og det er bye bye!  Så jeg var snar med å rope ham til meg og heldigvis tok han den fornuftigste veien tilbake til toppen der jeg satt.

Varm og svett og med røde roser i kinnet er jeg utrolig godt fornøyd med dagens økt.  Og bikkja – han storkoste seg 🙂