Det er tørt i skogen for tiden; støvskyen står når man går og det har vært flere større gress- og lyngbranner i distriktet i det siste. Det har vært varierende varme da – pinsen var superdeilig og varm men så fikk vi en periode med kaldere vær før det nå i helgen svingte seg opp igjen. Solkremen blei rota fram i går og jeg lå pal i flere timer og nøt tilværelsen ute på verandaen. For jeg er likbleik og kroppen skriker etter SOOOOOOL!
Utpå ettermiddagen ble det såpass greit temperaturmessig at jeg tok turen ut for å legge spor. Jeg var ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge det da jeg ikke orket tanken på å måtte kjøre i det vide og breie for å komme til et ubrukt sporsted.
Så jeg valgte å gå halvannen kilometer (godt å få luft for jeg var helt kokt i topplokket) forbi en gård i nabolaget. Det er så mange gjerder rundt omkring at det er vanskelig å finne egnet sted; ikke for min del men for bikkja som må hoppe over da jeg ikke kan løfte ham. Amigo er jo en spreking, men han har trøbbel i lyskeområdet – noe som kalles iliopsoas strain – og derfor vil jeg ikke belaste ham for mye. Tilstanden er sjølvpåført i form av lyskestrekk som har blitt en kronisk tilstand og jeg er veldig obs. på hva han får lov til å gjøre.
Det var supertørt i området jeg la sporet og jeg prøvde å komme meg inn i mer fuktig skogsterreng, men det var omtrent klin kramp umulig. Det var enten granbarunderlag eller knasende tørt løvunderlag og hvor støvskya stod til værs ettersom jeg gikk bortover. Det kom til å bli en utfordring!
Så etter jobb idag tok jeg Amigo med meg for å starte sporinga. Det aller første vi må gjøre er å komme oss over et lavt gjerde; jeg hadde sett meg ut et bra sted for passering men tror du bikkja hørte på meg da jeg sa «Bli» da? Neheeeei. Han var hakk i hæl på meg og hoppa før jeg fikk sukk for meg og hoppa over det høye gjerdet i stedet for det lave… Det gikk dårlig – han ble hengende midt på gjerdet med en gjerdepåle i lysken og ene poten inni nettingen. Det var nesten tilløp til panikk da jeg er livredd for lysken hans men heldigvis fikk jeg vippa han løs ganske omgående og sjekka at det både så og kjentes bra ut. Etter en liten hvil så tok jeg på ham utstyret og gikk bort til sporstarten.
Det var tørt tørt tørt og det bar Amigo preg av i dag – han virka å ha vanskelig for å få lukta i nesa si. Han holdt sporet i deler av det før han slapp det og vinkla av. Jeg hadde også med vilje lagt blod i ferske tråkk så det var vel også med på å trigge ham.
Rødt er sporet, grønt er Amigo
Jeg kan vel ikke si at jeg er verdens mest fornøyde med jobben hans i dag, han var prega av varmen og peste som en kval og virka litt forvirra av mangelen på duft. Men et par steder var vi innom mosebunn og da sporet han som normalt igjen så jeg regner med at det var tørken som var vanskelig i dag.
Sporet var vel rundt 1 km langt lagt med 3 dl blod.