N DK UCH NORD VCH Næssgården`s Always Action Ahead og He JW-10 Kraaybell`s Blixtra af Boken har parret seg og forhåpentligvis blir det valpefødsel sånn uti september engang.

I min enfoldighet trodde jeg at det var piece of cake å lage valper…. jeg mener – slipp en løpsk tispe inn til hannhunden og deretter vil instinktene føre til at det blir valper noen måneder deretter.  Sånn veeeeldig kort fortalt altså 🙂

Siden tispa kom langveisfra så ville jeg være helt sikker på at Amigo ikke hadde problemer med sædkvaliteten så den ble sjekket i god tid før hun kom hit.

Her mister gutten dyden

Det var liv og sprett i glasset sa veterinæren og det var godt å vite.

Så med den saken unnagjort var det bare å vente på løpetid – det kunne skje alt fra tidlig i juni til seint august og alt skal jo helst klaffe med fri, ferie og jobb – jeg mener, det er snakk om 150 mil i avstand her så det er ikke bare bare!

Men omsider kom Blixtra i løp og vi avtalte at jeg skulle hente henne hjem til meg og la dem bo sammen helt til parringa var over og så skulle jeg bringe henne tilbake for da var jeg begynt på min ferie.  For oss ble det enklest slik i forhold til jobbsituasjon mm.

Jeg må få si tusen takk til arbeidsgiveren min som lot meg få avspasering når det gjaldt; det ble faktisk en hel uke fri fra jobb da vi bommet en smule på tidspunkt at hun ville være høyløpsk 🙂  Men godt at jeg hadde mange avspaseringsdager å ta av samt at vi likevel var på nedtrapping i kursvirksomheten pga fellesferien.

Som sagt – vi bomma litt på når det skulle skje.

Man skal jo treffe på rette dagen i løpet og hvordan i huleste skal man vite det?  Jeg leste og hørte at noen står altfor tidlig for hannen slik at det enten a) ikke er noen egg inni der som vil befruktes b) de har parret så iherdig at når dagen ENDELIG er der så vil ikke tispa eller hannen er sår og dermed blir det ingen romanse… eller c) man bommer totalt på tidspunktet og dermed er det game over for denne gang.

Så det første jeg gjorde når jeg hentet Blixtra var å dra innom veterinæren for å sjekke vaginalutstryk.  Det viste at det var svært tidlig i løpet enda (og det regnet jeg jo med) så vi kunne ta det med ro til over helgen i alle fall.  Hundene gikk utrolig godt sammen fra første stund og man kunne tro at de hadde bodd sammen lenge. De lekte fint sammen og sov og spiste i lag og flørtet vilt om kveldene.  Blixtra ble jeg bare helt forelsket i med en gang – en utrolig vakker og tillitsfull tispe som tar alle utfordringer på strak pote og virker enormt trygg på seg selv.  Hun vil bli en superfin mor tror jeg!

Blixtra

Jeg dro tilbake til veterinæren på mandagen og tok nytt utstryk; fremdeles for tidlig – kom tilbake på onsdagen.  Så det gjorde jeg – og denne gangen ble det også tatt blodprøve.  Veterinæren sa at det enda var for tidlig men at vi kunne komme tilbake på fredagen igjen for ny sjekk – evt . inseminering.

Tja… det var jo ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg og måtte spørre rundt hva som ble anbefalt.  Noen sa joda selvsagt mens andre var mer tilbakeholdne.

Men hvordan skal man vite når tiden er der?  Et godt råd jeg fikk var å ta «fingertesten».  Dvs. smøre fingeren inn med vaselin og føre inn i skjeden hennes.  Kom jeg ikke lenger enn til første fingerledd var hun ikke klar enkelt og greit.  I tillegg se etter om det ble en sort stripe i vulva og at hun myknet.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg følte meg en smule teit når jeg gjorde dette… og Blixtra syntes ikke det var noe gøy nei!  Men det var jo greit å få vite at sjølv om hun begynte å legge halen til sides og by opp til dans så var hun fysisk ikke klar.

Fredagen kom og jeg ringte til veterinæren og sa at jeg ikke trodde hun var klar og det ville være bortkasta å inseminere henne og at vi skulle se det an over helgen.  Etter å ha pratet med både Blixtras oppdretter og min oppdretter så sa begge at det ikke var uvanlig at de stod nokså seint i løpet – gjerne på dag 18-19.   Vi var nå på dag 14 og veterinæren var enig med meg – utfra blodprøven på onsdagen ville hun komme i høyløp etter 4-5 dager.  Dvs.  søndag eller mandag det.

Morgen og kveld var det mye flørting og lek mellom hundene og Amigo ble opphisset av det såklart men slapp ikke til.  Etter en runde med intens lek så slappet de av og tok livet med ro.  Vi var mye ute og gikk tur og badet og prøvde å få tiden til å gå fortere.

Siden jeg er helt nybegynner på dette var jeg litt nervøs for å være alene når parringen skulle skje.  Jeg har mye erfaring med hund, men jeg har faktisk aldri sett en parring!  Klart jeg vet jo noe – men samtidig var det mye jeg ikke visste. F.eks hvor lang tid tar det fra hannen er kommet inn i henne til han svulmer opp og de henger fast?  Og skal man gripe inn eller skal de helst få styre sjølv?  Burde man være to?  Osv.

Det var meningen at jeg skulle ha assistanse (greit å planlegge at NUH skal dere parre – men er man ikke klar så er man ikke klar…!)  Så besøket mitt ble avlyst og jeg gikk inn en hel uke med venting i stedet.  Men det ble noen telefoner og chat på FB for å få støtte og takk til alle som har beroliget en stakkar!

Lørdagen bestemte jeg meg for at vi skulle gå spor som en avveksling og det har jeg skrevet om her.

Om kvelden merket jeg at det begynte å skje ting; Amigo var mye mer på hugget og prøvde iherdig å komme oppå henne.  Men det glatte gulvet var en hindring samt at Blixtra vrei seg unna i siste liten.  Stakkaren skalv som et ospeløv og gjemte seg under sofabordet når hun skjønte at nå er det alvor her – nå skjer det saker og ting i kroppen som hun ikke har opplevd før!

Ut i hundegården med dem og så fikk de ta seg ut.

Her lukter det godt

De lekte og flørtet og han gjorde noen forsøk på å klatre, men så snart han så at jeg nærmet meg så hoppet han av.  Det tok en god stund før jeg skjønte at det faktisk kunne være min tilstedeværelse som hindret ham; han er vant til å få «nei» når han har prøvd seg tidligere og at lederskapet mitt er så befesta at han rett og slett ikke turde.

Det var noe å tenke på!  Så jeg gikk bakom hjørnet og gjemte meg i håp om at de skulle føle seg mindre overvåket.  Men nei, det førte ingensteds hen og til slutt gav jeg opp og tok dem inn i huset igjen – det er enda bittelitt for tidlig tenkte jeg.  Lettere stresset skal jeg innrømme og så ble det en telefon igjen til venninna mi som bad meg puste med magen og ta fingertesten.  Kommer du ikke inn så er det ikke tiden for parring.  Gud bedre – jeg følte meg litt lost skal jeg si!

Fingertesten viste at det er rett tidspunkt for parring, for denne gangen var det ingen hindringer.  Men vi tok kveld og når vi la oss holdt jeg hundene adskilt.  De andre nettene hadde de ligget sammen med meg på rommet – hun i buret sitt og Amigo i senga med meg.

Men denne natta ble de skilt og herlighet for ei natt!  Det var helt tydelig at tiden for høyløp var her for Amigo gnålte seg gjennom natta og jeg fikk vel knapt en blund på øyene.  Han peste og klaget og gikk urolig att og fram og la seg tilslutt med snuten klin i dørsprekken for å kjenne de liflige duftene fra andre siden. Stakkars gutten!

Klokka fem om søndags morgen var det klart at nå ville ingen av dem gi seg så jeg fikk på meg klærne og tok dem med ut for å tisse først.  For jeg hadde hørt at det var viktig at tispa ikke tisset med engang etter parring for da skylte hun jo ut de dyrebare dråpene.  Logisk ikke sant?  Så her ble det tissetur først før jeg tok dem inn i hundegården.

Jeg hadde regnet med at det ville si «schmakk» og så ville parringa være i boks – hadde sett en youtubefilm med to hvite gjeterhunder og det gikk maks tre sekund fra de møttes til han var i henne og de hang fast.

Gikk det like lett for seg her?  Ååååneidu!  Gutten jobba iherdig han men fant jo for søren ikke fram!  Han var uerfaren, tispa var uerfaren og JEG var uerfaren… jeg svettet.

Jeg prøvde å styre ham på plass og det var helt mislykka.  Hvordan gjør man det liksom når han jukker som en kanin og tispa ikke står i ro??  Flere nye forsøk og jeg kjente at jeg ble helt på gråten av fortvilelse.
Er det noe gæernt med han som ikke får det til eller er dette normalt?  Dere der ute som har gjort det før, pleier alt å gå som smurt fra første sekund??

Men så klarte jeg på et eller annet vis å holde/styre ham inn og da ble det andre boller.  Blixtra vekket sannsynligvis hele nabolaget for du all verden for en stemme hun har!  Det hørtes ut som mishandling og lyden ble dypere og grovere når han svulmet opp og fastnet i henne og jeg måtte holde henne fast for hun ville løpe vekk.  I og med at øret mitt var ca. 10 cm fra munnen hennes så har jeg sikkert fått permanent nedsatt hørsel pga lydnivået hennes 🙂  Stakkars Blixtra; hun fikk sikkert litt panikk.  Men så snart de hang og han fikk snudd seg så tidde hun stille og stod og småpratet og var ganske så fornøyd tross alt 🙂

Første parringa

Jeg var så lettet over at de ENDELIG fikk det til at jeg fikk en klump i halsen og en tåre i øyenkroken.  Ikke bare var jeg glad for at parring endelig fant sted men jeg var også litt stolt av meg selv der jeg stod klokka halvseks en søndag morgen og hjalp til med parring.

Det var som om alt stresset ble utløst for det hadde vært ei uke med mange spørsmål fra folk  – har du sjekka tempen på henne/har de ikke parret ENDA??/du må ikke la dem gå sammen hele tiden/det gjør ingenting om de går sammen hele tiden/du må hjelpe dem/du må holde deg unna/får de det til?  osv osv osv).  Prestasjonsangst dø luks.

Men nå var det gjort!  15 minutter hang de og deretter gikk alle tre kort sagt i koma og sov flere timer utover dagen.

Det har totalt blitt fire parringer, ingen av dem har vært særlig enkle å få til da Amigo ikke helt har hatt dreisen på å finne inngangen.  Nå er han en stor gutt og Blixtra liten men han har hengt mer krumbøyd over henne enn hva jeg har sett andre hanner har gjort (det er mye fint å se på Youtube 🙂 ).  Hadde han stått mer oppreist hadde han truffet bedre men jeg får skylde på uerfarenhet både fra hans og min side – jeg kunne helt sikkert ha hjulpet bedre dersom jeg hadde visst hvordan pokker jeg skulle gjøre det.  Men ikke lett å være alene om parring; det har jeg skjønt i alle fall.

Den ene parringa ble bevitnet av naboungen som i utgangspunktet er livredd hunder (han er rundt to år og løper sin vei når han ser oss gå forbi), og etter å ha hørt lydene og sett sexen er vel inntrykket ikke blitt særlig bedre kan jeg tenke meg!  Og det hjelper også lite at jeg sitter inneklemt mellom hundene og smiler anstrengt mens jeg sier til gutten at «det er ikke noe å være redd for» 🙂  Jøje meg.

Det ble altså parring søndag morgen og kveld, mandag morgen og tirsdag morgen.

Fjerde parringa

Jeg er ganske utslitt må jeg si.  Hva bikkjene er vet jeg ikke, men de har ligget langflate og sovet etterpå 🙂

Nå får vi bare krysse fingre og tær for at det blir valper i september – vi har gjort vårt og nå er det opp til naturen resten!