For et par uker siden var jeg på reinsdyrjakt på Hardangervidda sammen med fem kjekke karer 🙂

Jeg møtte karene ved Varland på søndags ettermiddag og været var relativt lovende for den kommende uka.  Jeg var spent på hvordan ryggen min ville tåle dette; jeg er seig til å gå men er ingen kløpper med tung sekk på ryggen siden ryggskivene mine er en smuuule nedslitte etter operasjonen for snart seks år siden.

Vi gjør oss klar til å dra opp mot hytta

Den tid den sorg; det var vel bare å ta det tålig det – av denne gjengen var det kun èn som var sprek og han var til gjengjeld überspretten og hadde ramla i en slags energigryte som liten.  Så han fløy oppover lia  mens vi andre pusta og peste oss opp til hytta og måtte ha opptil flere pustepauser… Vi spøkte med at vi både var paralympicsdeltakere (èn stilte med titankne og gåstaver og èn med nyopererte øyne og skakkjørt rygg) og tynget av alderen (majoriteten av oss var i den grommeste middelalder).  Men vi kom oss helskinnet opp!

Vi kom oss helskinna opp!

Fra børjan var det meg, Kjell, Arild, Terje og Rune i lag med Dollie, Sako og Bamsegutt som var på hytta.  Et par dager seinere kom Peter og joina oss.

På veien opp så markerte alle bikkjene at det var dyr ikke så langt bak hytta men da var det begynt å bli såpass seint at det ikke ville være noen vits i å gjøre et jaktforsøk.  Rune hadde los allerede da så han var på vei opp i fjellet før klokka var 03.30 og jeg fikk et generøst tilbud om å bli med ham.  Jeg takket pent nei – jeg hadde ikke orket å stå opp etter kun tre timers søvn for å dra ut på jakt uten frokost og gudene må vite om vi skulle være ute hele dagen uten mat.  Så det var uaktuelt – jeg må tenke litt på helsa mi 🙂

Gratulerer med bukken (e) !

Men Rune stakk til fjells og kom hjem et par timers seinere med to bukkefall – det var en mindre bukkeflokk som hadde slått seg til der oppe bak hytta.  Så etter å ha fått i oss frokosten bar det tilbake til bukkene for å slakte og så begynne å bære dem ned til gards.  DET var noe jeg grudde meg for all del tid jeg ikke liker å ha for mye tyngde på ryggen.  Sekken min var dessuten ikke skapt for å bære tunge skrotter så den revna på langs og ble skikkelig ustabil.  Jeg måtte ta en liten telling helt i starten på turen ned og jeg kunne se i øynene på de andre at de ble en smule bekymret (det var tross alt et par timers gange ned…).

Men det gikk greit – overraskende greit faktisk.  Bakparten som jeg hadde i sekken min ble veid til 29 kg og det er en vekt jeg ikke er vant til kan du si 🙂  Det viste seg også at jeg bar den tyngste delen – så mannfolka ordna seg godt der ja hihi!

På vei over Kvenna med kjøtt

Turen tilbake til hytta vet jeg ikke om jeg skal si så mye om… men jeg kan si såpass at jeg er glad for at jeg ikke smakte på cideren til Åsmund for den var det futt i!  Noen av jaktkompisene mine var veldig tørste så turen opp ble nok litt slitsom på slutten tror jeg 🙂

Koselig hytte!

Første jaktdagen gikk mot kveld – det ble ikke jakt på oss siden vi bar kjøtt hele dagen.  Det var et alldeles fantastisk vær i fjellet og ren nytelse å være der oppe.  Landskapet er utrolig vakkert og jeg som ikke er vant til slike vidder ble helt imponert.  Det er som å være i et maleri!

Utenfor hytta

Dagen etter var ikke været på vår side – det var tvert imot et forrykende uvær som hadde herja gjennom hele natta.  Så det var ingen av oss som ville gå ut i drittværet og det var innetjeneste i stedet.  Men så utpå ettermiddagen lettet skylaget og vi kunne se gløtt av blå himmel.  Ergo ble det en tur ut – jeg, Kjell og Rune dro sammen denne gangen.

Vi hadde ikke kommet så veldig langt opp i fjellsida før vi brått så en person som nærmet seg hytta, og det viste seg å være Peter.  Vi snudde ikke, men snakket med ham på radio og ble enige om at vi møttes nede ved hytta i kveldingen.

Grått vær - det skifter fort i fjellet!

Det ble en smule surt vær utover så jeg og Kjell vendte nesen hjemover igjen mens Rune tok en liten omvei (liten …. når vi sier at det tar to timer å gå så bruker Rune en halvtime).

Ikke lett å ta bilde med sjølvutløser 🙂

Fjellduken er fin å ha

Reinsdyra var i fjellet – men ikke der vi holdt oss.  Dessverre for oss!  Men vi så i alle fall reinsdyr hver eneste dag.

Kvenna i det fjerne

Det var godt å komme inn i hytta; der hadde Terje og Arild fyrt i ovnen og snart så skulle det bli deilig middag. Og hva ville vel passe bedre enn reinsdyrhjerte?

Rykende ferskt reinsdyrhjerte

Middagen smakte fortreffelig sammen med en god rødvin til.  Man skal kose seg når man er i fjellet – ikke bare tenke jakt og strategi 🙂  Kosefaktoren var høy på turen og jeg har ikke ledd så mye på evigheter – jeg fikk rett og slett vondt i magen av alle gullkorna som trillet som perler på en snor!

Ser du noen reinsdyr?

Neste dag var nok en fin dag, litt kaldt men vi fant oss en fin post som var i ly for vinden.  Vi speidet ivrig etter reinsdyr og joda – Arild spottet en stor flokk laaaangt unna oss.   Det  var fin tidtrøyte å sitte og følge med på hvor den beveget seg samt at vi hørte på radioen hvordan det lyktes et jaktlag å legge ned tre dyr fra flokken.  Det var skikkelig spennende!

Sako er helt sjef. Nesten 13 år gammel!

Ingen av de andre gutta hadde hatt kontakt med dyr og Bamsegutt markerte heller ikke at det var rein i nærheten.  Litt nedslående skal innrømmes.

Dollie har gått i koma, og det har visst Arild også!

Dollie er ei rar frøken – jeg har aldri følt meg mer beglodd og mistenkeliggjort av noen hund noensinne 🙂  Skikkelig skeptisk til meg – mon det var «jaktburkaen»min eller flettene som hun reagerte på?

Et sjeldent kontaktbilde

En ettermiddag var jeg, Terje og Arild på Stavanuten (husker jeg det rett nå?  Må tenke på gåstavene til Arild for å memorere hva det het der 🙂  ).  Vi hadde vært der en god stund og det begynte å bli sein ettermiddag og vi var vel alle litt kalde og trøtte.  Vi krøp godt inn i fjelldukene og slumret litt – hysj ikke si det til noen!

Men etter en stund så satte jeg meg opp og tittet utfor kanten og så noe som ikke hadde vært der tidligere.  Det var noe veldig hvitt noe og jeg kunne ikke bestemme meg for hva det var for noe.  Er det en rev?  tenkte jeg, men så fikk jeg se at det hadde gevir.

Synet av meg som fortvila prøver å komme meg ut av den der «#¤#¤#¤»/%&¤%#¤# fjellduken må ha ha vært priceless – gutta trodde visst at jeg var angrepet av en veps slik som jeg baksa inni der.

«Det er dyr, dyr!!!» hvisket jeg og kom meg endelig ut i friluft.  Det ble raskt bestemt at jeg skulle prøve meg men jeg visste jo at avstandene var drøye her oppe fra – jeg målte avstanden til der jeg så dyret først til over 700 meter.  Men han var på vei i vår retning så det kunne la seg gjøre hvis flaksen var på vår side.  Ikke så langt under oss lå nemlig vomma og geviret etter Rune sin ene bukk og dette var bukken direkte på vei mot.

Jeg sklei meg nedover fjellsida så langt og kjapt jeg turde for det var rimelig bratt og glatt der.  Jeg fant meg et skjul og støtte på en stein og målte avstanden til bukken til godt over 300 meter.  Jeg vet ikke hvordan rifla mi er på den avstanden og jeg turde ikke ta sjansen på å gamble ved å holde høyt.  Jeg visste at det kunne resultere i skadeskyting og det var overhodet ikke aktuelt.  Kunne han komme nærmere så ville jeg prøve, men bukken sakket farten og begynte å snuse i lufta.  Vi satt såpass høyt oppe at jeg ikke tror det var oss han kjente, men vomma lå kanskje 100 meter unna. Han stod med breisida til og jeg sikta på ham.  Men turde altså ikke trykke av på ren gambling.  Jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det – sjølv om det ergret meg en stund at det ikke gikk.

For det var en veldig fin bukk!  Han tverrvendte og langet ut i den retningen han kom fra og vi la oss på to hjul (så godt det lar seg gjøre når man er stiv og støl og halvgammal…) og fulgte etter ham.  Rune og Peter var på hytta og fikk melding av oss på radio om at bukken ville passere men ingen av dem lyktes heller i å ta ham.  Det var rett og slett ikke hans tur den dagen!

Hva skal du med handlepose her Kjell??

Nestsiste jaktdag og vi har nok en dag med vakkert vær.  Peter skal jakte seg nedover mot bygda for han skal hjem i dag.  Vi deler oss i tre – jeg og Kjell, Arild og Terje og Rune og Bamsegutt.

Klar for en tur til fjells!

Nydelig utsikt

Vi går et godt stykke innover fjellet – og været er fantastisk.  Formen min har blitt betraktelig mye bedre bare på noen få dager og det er en god følelse.

Kjell speider etter Rudolf

Det er ikke mye liv å hverken se eller høre på radioen så vi bestemmer oss for å ta en liten skytetest.  Jeg har funnet meg en stein på omtrent samme avstand som bukken var den dagen og jeg vil teste og se hvordan rifla går.  Det samme vil Kjell.  Så vi rigger oss til og spotter for hverandre.

Ser du øreproppene?

I mangel på hørselvern så fant Kjell et par kulepenner… er de ikke vakre vel??  Hvorvidt de hadde noen særlig effekt skal jeg ikke uttale meg om 🙂

Det viste seg at dersom jeg holdt 10 cm over steinen så traff jeg omtrent i senter – et dropp på 60 cm eller så.  Jeg tror det hadde blitt veeeldig lavt i dyret dersom jeg hadde sendt det skuddet avgårde så jeg var bare glad til å få det «svart på hvitt».  Dessuten lå skuddet godt til høyre men det kan jo skyldes at jeg ikke sikta i midten men bare konsentrerte meg om å holde over.

Laaangt der opp satt vi og skjøt ned mot steinen

Rett etter at vi hadde vår lille skyterunde så ble det liv på radioen.  Kanskje var det noen som hørte oss og lurte på hvem det var som skjøt?

Men vi fikk også med oss noe langt alvorligere på radio; en bukkeflokk hadde løpt utfor et stup og mange hadde slått seg ihjel mens andre fremdeles var i live men med knekte bein.  Det var øyenvitner til denne tragedien og det ble påkalt hjelp fra andre jaktlag i nærheten om å være med for å avlive dyra.   Han ene sa at det var et grusomt syn og han var tydelig påvirket av det han så – og det forstår jeg godt.  Jeg fikk en vond klump i magen når jeg hørte på dramaet som utspant seg noen kilometer fra oss – og det føltes litt rart å sitte med rifla i fanget klar til å skyte et reinsdyr mens jeg hørte på radioen.  Surrealistisk!

Det er mange motbakker her

På veien hjem begynte det å mørkne og månen stod opp.  Det var kvelden før hjortejaktstart og månen var full…

Fullmåne

Jeg innrømmer glatt at jeg sendte noen lengselsfulle tanker hjem for nå skulle jeg jo vært ute etter hjorten!!

OoooOOOooo.... fantastisk måne!

Natten var klar som dagen og stemningen var trolsk.  Jeg misunnet alle som var på jakt denne natten!

Sako gir blaffen i både rein og jakt han

Siste jaktdag og den var grå og kjølig.  Men så lenge man er i aktivitet så er det greit.  Jeg, Terje og Arild gikk en laaaang runde og Dollie fikk brått dyr i nesa.  Ja såpass at hun gikk rett over i los!  Vi fant ganske ferske tråkk etter rein og lot henne spore etter.  Men etterhvert mistet hun sporet og vi tok turen helt opp på toppen (og hva den heter må du ikke spørre om; jeg hadde nok med å lære meg Stavanuten jeg).

1380 moh

Hvordan kan noe vokse på stein??

Dollie

Vi spottet også i dag reinsdyr – men nok engang utenfor vårt område.

Midt i sola er flokken - ser du dem?

Dette var vår siste dag på Skardtjønn.  Det var vemodig å begynne på hjemreisa men samtidig var det litt godt å vende tilbake til «sivilisasjonen».  Det har vært en superflott uke i fjellet i lag med fantastisk gode venner og jeg kunne ikke hatt en bedre tur enn sammen med disse!

Synd at utbyttet ble så lite men sånn er det med jakt.  Vær og vind bestemmer hvordan dyra oppfører seg og det rår vi ikke over dessverre.

Så er det å vente et helt år til neste gang da…!