I går var det fin temperatur – rundt sju grader og relativ høy fuktighet i lufta.  Det var perfekt vær til å legge spor i for det har stort sett holdt seg langt nede på minussiden med tele i bakken og ikke gunstige forhold for en liten valp.  Så jeg har ventet med lengsel og smerte (nåja, ikke overdrive da) på at det skulle by seg en anledning

Og den kom altså i går.  Jeg stakk til skogs og la et spor som startet på ei myr og som buktet seg videre langs mosebunn og opp gjennom brakebuskene og videre innover skogen.  Sporets lengde var nær 300 meter og jeg hadde tenkt å vente fire timer før jeg lot ham gå det.

Men så ble det ikke noe spor likevel – jeg måtte en tur til byn og der ble jeg såpass forsinket at jeg ikke rakk å gå sporet før det var blitt mørkt.  Pokker også; jeg som hadde gledet meg sånn til dette!  Men men.  Det er ikke alltid man har full kontroll på ting; sporet gikk jo ingen steder så Amigo kunne jo alltids gå det neste dag.  Eller…?

For i dag var det også fine forhold – vindstille og mildt og god fuktighet i marka. Jeg lekte med tanken på å la Storm få prøve seg likevel – sjølv om sporet nå ville være 25 timer gammelt og aaaaltfor krevende for en fem måneders gutt som kun har to spor bak seg.  Det var i alle fall det jeg alltid har tenkt!

Men så ble fristelsen for stor.  Jeg tenkte som så at «Jeg ser hva som skjer.  Funker det ikke så går vi bare en tur i stedet og later som ingenting».

Da vi stod et lite stykke fra sporstarten og gjorde klart sporlina så kom det en nabo forbi med de to tispene sine.  Jeg tenkte at Storm må bare få hilse på dem først for ellers klarer han nok ikke å fokusere på det å spore.  Så vi stod der og pratet litt og han fikk hilse på jentene og det likte de alle sammen godt.  Deretter gikk de videre og jeg tok på ham sele og sporline og satte GPS-en på backtrack.  Jeg hadde merket sporet med merkebånd i og med at jeg vil ha full kontroll på hvor sporet går i denne fasen.

Jeg var kjempespent på hvordan dette ville gå.  Jeg pekte på sporstarten og Storm tok et par sniff på den og deretter begynte han sånn uten videre å spore med lav nese over myra og de islagte pyttene som lå der.  Han gikk rolig med nesa ned i bakken hele tiden og virket som om han visste hva han gjorde.  Flaks tenkte jeg og fulgte etter uten å si en lyd.

Et par steder gikk han tre-fire meter forbi sporet og da var han ganske rask til å heve hodet og begynne å søke tilbake; det var nydelig å se at viljen og evnen er der uten at jeg måtte gripe inn.  Jeg sa ingenting men stod bare stille og observerte ham.  Målbevisst er ordet å bruke om ham og jeg kan ane at han er sin fars sønn ja 🙂

Jeg må være så kvalm at jeg må si jeg er mektig imponert over Storm – han løste oppgaven vannvittig bra.  Han er jo helt uerfaren og man skal ikke forvente for mye av en valp.
Men forholdene for sporing var ideelle og han jobbet selvstendig hele veien fram til mål.

Flink Storm ved sporslutt

Han fikk ingen korrigeringer annet enn at jeg stod stille og ikke gav ham mye line de plassene han gikk utav sporet.  Jeg sa ikke et ord til ham og han brukte nesa godt ned i bakken.

Og jeg skal bite i meg skepsisen jeg hadde til at han skulle klare det – hundens evner er større enn vi tror.  For jeg var sikker på at dette ikke ville gå bra…  Så feil kan man ta!

Stoooor kløv for liten Storm!

Kløven må selvsagt bæres 🙂