På lørdag gikk Storm sitt hittil lengste spor som var 20 timer gammelt og 465 m. Det gikk over all forventning; han er utrolig gira på sporstarten og jobber iherdig underveis så jeg ser at jeg muligens må begynne å bremse farten litt. Ikke noe problem enda, men jeg ser for meg at han kan finne på å dra på når han blir større og sterkere. Ivrig til tusen og det er en fryd å se på hvordan han jobber med alle sansene.
Det var ganske bra med vind på lørdag – 15 m/s var det meldt, men inni skogen var det ikke så ille. På enkelte åpne steder fikk han overvær og måtte jobbe godt for å komme innpå sporet igjen, for jeg ville ikke belønne ham ved å la ham ta snarveien. Så han ble holdt igjen i lina og til slutt valgte han å gå den veien sporet gikk 🙂
Da vi var kommet sånn halvveis i sporet så kommer det et skudd. Et hagle- eller rifleskudd; jeg er ikke helt sikker. Men det var NÆRE!!! Og det var en ekkel opplevelse for jeg aaaaner ikke hvor det skuddet kom fra…. Dernest var det å se hvordan Storm reagerte; det var som sagt et kraftig skudd som føltes å gå like over hodene våre. Storm stoppet opp og tittet rundt seg og skjønte ingenting. Men han ble heldigvis ikke redd; han så bare forvirret ut. Jeg tok ham i selen og satte ham på sporet igjen uten å gjøre noe nummer ut av det, og da tok han opp sporet og fortsatte med ny iver. Heldigvis! For dette kunne fort ha blitt en skikkelig negativ opplevelse for ham.
Det er sååå gøy å bære klauven!
Etter at vi hadde gått spor så fikk han være hjemme og leike med dreverfrøkna Tara mens vi tobeinte la nye spor til dem. Tara fikk to spor og Storm ett. Alle tre sporene var rundt 270 m og de ble gått etter ca. fem timer.
Begge hundene løste oppgavene uten problemer og framover nå blir det å trene momenter. For min egen del vil jeg begynne med avhopp – vinkler takler han rimelig greit i og med at jeg legger sporene i hytt og gevær og får mange «naturlige brudd i fluktretningen» som det heter så fint 🙂