Storm og Tara har gått spor i dag – det ble en smuuule forsinket siden jeg måtte ta meg av et skadet rådyr først.  Så sporene deres som egentlig skulle blitt gått i formiddag ble ikke gjennomført før seint i ettermiddag.  Men begge to har jo erfaring fra døgngamle spor, så det skulle ikke bety noe særlig.

Begge sine spor er fullverdige prøvespor med alle momenter i.  Det regnet bra i går ettermiddag da jeg la dem og solen tittet fram i formiddag og det har vært varmt og tørt i hele dag.

Jeg gikk først med Storm.  Han er supergira fra starten av og tar an sporet direkte og ligger frampå i selen.  Men likevel ikke så fort at det er et problem; han har jekka seg ned noen hakk og henter seg fortere inn når han drar av.  Det er positivt!  Han jobber iherdig gjennom hele sporet og tar avhopp og vinkler relativt greit.  Sårleiet misser han med noen meter.

Storm er relativt greit inne i sporet

Det er en irriterende blå rett strek gjennom sporet; ikke aner jeg hvordan den fjernes.  Men den har ikke noe med sporet å gjøre, det er bare meg som tuller med GPS-innstillingene visst.

I alle fall – han har fortsatt høyt tempo men han har forbedret seg på taktikken 🙂  Han var totalt utslitt når vi kom til sporslutt; det var kvelende varmt og jeg var også ganske så svett.

Jeg kunne dog ikke hvile riktig enda; nå var det Tara sin tur til å gå spor.  Henne har jeg aldri ført selv, kun observert et par ganger når Jan-Erik har trent henne.  Så det skulle bli spennende å se hvordan hun jobbet med meg bak seg.

Tara er en heeeelt annen hund enn Storm; hennes tempo må beskrives som meget bedagelig og her var det ingen fare for å havne på snørra i farta hihi.

Hun startet bra og jobbet seg rolig og forsiktig framover de første par hundre metrene; da fikk hun overvær av annet vilt og dro over på det.  Jeg lot henne ikke gå videre på det selvsagt, men da var det som om hun mistet litt piffen – hun var ikke så interessert i blodsporet mer.  Vi krysset sporet et par ganger uten at hun var så overvettes gira, så jeg styrte henne litt innpå og bad henne søke spor.  Da tok hun det og jobbet seg gjennom en teig med granbarbunn og den var tung å komme ut av.  Hun måtte virkelig jobbe på her, men når vi endelig kom ut i vått moseterreng igjen så var det som om hun fikk en vitamininnsprøyting og gikk prikkfritt siste tredjedel av sporet.

Tara sitt spor

Jeg synes hun var flink jeg – det hun må jobbes mer med er motivasjonen.  For dersom hun støter på andre ting som er mer interessante så daler interessen for blodsporet, noe som vel er typisk for en jakthund a la drever 🙂  Men hun er spornøye når hun sporer og tempoet hennes er også flott.

Tara på sporslutten