Jeg la to spor i går; et til Tara og et til Storm.  De to er totalt ulike i måten å jobbe på; Tara er roligheten selv og dobbelsjekker hele tiden.  Hun faller lett av lasset og trenger å motiveres.  Men hun er som regel meget spornøye og nokså lett å lese.

Storm er den rake motsetning; han lever virkelig opp til navnet sitt (har av og til vurdert å skifte til Hurricane da…).  Han er topp gira hele tiden og hiver seg ut i sporet med liv og lyst.  Han VET så vel hva det dreier seg om og han har det supertravelt med å komme framover.  Det resulterer i at han lett kan havne på vide vanke siden tempoet er for høyt.  Han er ikke alltid like lett å lese; men er som regel nokså spornøye (når han får gira seg ned litt).

Tara fikk et 400 meters spor i dag og hun var ikke helt på nett.  Det var en litt trasig start da hun måtte låne Storm sin sele og den er jo tre nummer for stor.  Så den gikk hun ut av flere ganger rett og slett.  Så vi måtte tilbake til bilen og hente en annen som passet bedre.

Hun kom rett opp i ferske dyretråkk og viste med hele seg at hun heller ville over på det.  Nasen stod høyt og tempoet økte.  Men det fikk hun selvsagt ikke lov til, og klarte å hanke seg inn igjen uten den helt store entusiasmen.  Det skjønner jeg jo i grunnen godt; hun er tross alt en drivende hund og synes levende dyr er mere spennende enn døgngamle bloddråper 🙂

Rødt er sporet, blått er Tara

Men hun kom seg helskinnet i mål; det er hovedsaken.

Så var det tid for Storm; for ham hadde jeg lagt et nesten èn km langt spor.  Det fordi jeg trenger å slite ham litt ut – tvinge ham til å roe ned tempoet.  Det skal også sies at det har regnet kattunger helt siden jeg la sporene i går ettermiddag og begge er lagt med rundt tre dl blod.

Storm startet bra ute på bøen og han fikk ikke så mye line for å forsøke å la sporet sette seg best mulig i nesen.  Ellers har han en tendens til å flakse litt hit og dit 🙂

De første par hundre metrene gikk over all forventning; han var rask på labben men ikke så gæli likevel.  Men så kom vi inn i skogen…. gud bedre!
Han la virkelig inn turbogiret og jeg hadde mer enn nok med å holde følge.  Jeg kjente lukta av dyr og tenkte at nå er vi over på ferskspor.  Men sporene gikk i så fall presis i sporkjernen så jeg kunne ikke godt dra han av heller.  Men fyttigrisen for en sterk bikkje jeg har; han la seg framover som en annen Strongman som skal dra et lokomotiv og gav gass.
Heldigvis roet han seg ned når vi kom opp på en flate; og resten av sporet gikk egentlig ganske bra hadde det ikke vært for at jeg vil ha rooooligere fart.  Det er noe vi må jobbe mye med ser jeg.  Gutten vet hva det går i, men han er for ivrig rett og slett.

Rødt er sporet, blått er Storm

Jeg sammenligner jo hele tiden med Amigo; han har alltid gått så rolig og bedagelig så derfor er det et sjokk hver gang jeg tar turen ut med Storm 🙂  Han har ADHD og futt i beina til de grader!  Jeg håper at han etterhvert vil roe seg ned for gutten kan spore; det er det ingen tvil om.