Fyttigrisen som det auser ned fra himmelen for tiden! Det har jo regnet mer eller mindre nonstop i det siste, og når vi skulle gå spor i dag så begynte det jaggu også å SNØ!!!! Eller som jeg sier på min dialekt; det var «vadlasletta». Altså tunge, store, iskalde vanntrukne snøflak….
Vannymfe...
Jeg hadde liksom tenkt å legge sporet der du ser rett bak meg. Myr er jo en kurant sak vanligvis, men det er før det begynner å regne det. Området var helt omgjort til en liten innsjø så jeg gikk meg fast utpå myra og måtte legge om sporet for å unngå drukning neste dag. Derfor havna vi over E39 og den er jo ikke direkte lite traffikert 🙂 Storm har jo aldri kryssa vei før og det ville jo bli en interessant opplevelse. Ville han klare det?
Sporet som sådan fikk et par vinkler og avhopp samt et sårleie og var 530 meter, lagt med 2.5 dl blod og det var 20 timer gammelt.
Det var rett og slett ufyse å gå spor i dag; jeg hadde ikke caps på meg så jeg ble nesten blindet av de piskende snøflakene som havnet i ansiktet mitt. Storm derimot brydde seg lite; han sporet kjempefint og hoppa uti myra flere steder. Jeg ble dassblaut for å si det mildt da jeg trødde utenfor tuene… 🙂
Han kryssa fint hovedveien og tok opp sporet på andre siden.
Rødt er sporet, blått er Storm
Helt mot slutten av sporet så gjorde jeg en tabbe; jeg hadde en formening om at vi skulle ned akkurat DER og lot ham ikke jobbe videre (jeg sjekket ikke GPS-en underveis). Så Storm gav meg signaler på at han ville videre rett fram, mens jeg på en måte tvang ham nedover. Med fasiten i hånd (se kartet) så ser vi jo hvem som hadde rett *host*
Lesson learned – jeg skal heretter la ham jobbe i fred for han har kontroll 🙂
Gutten har de siste sporene holdt et normalt tempo og han har knekket noen koder. Han går med nesen ned i bakken stort sett hele tiden og har et ganske ok tapsarbeid. Han ringer ikke fullt så stort lenger men det er hele tiden forbedringspotensiale. Alt i alt er jeg knallfornøyd i dag 🙂