I dag var jeg på ordinær blodsporprøve hos Norsk Retrieverklubb avd. Bergen og Omegn; jeg hadde meldt på begge gutta.
Det har vært et usedvanlig fint vær i det siste med strålende sol og varme og ikke minst tørke i marka. Så dette ville nok by på sine utfordringer for noen og enhver 🙂
Klokka 06.00 søndag morgen stod jeg opp – fy søren alt man orker pga bikkjene….! Men sånn er det i denne gale hundeverden. Jeg er overhodet ikke i form; jeg har vært hjemme fra jobb et par dager da stemmen min er borte vekk og bihulene er pottetette og hodet verker og snørra renner. Det er liksom bare feberen som mangler.
Men i dag morges er ikke formen så himla ille…. stemmen er tilstede om enn litt over hviskestadiet, og bihulene kjennes sånn passe ut. Jeg har rota vekk nesesprayen min eller så har jeg rett og slett brukt opp alle dosene i løpet av helgen (tipper på sistnevnte).
Det er 22 deltakende ekvipasjer og det er flere enn meg som stiller med to hunder. Ja noen har også tre hunder med i dag 🙂
Jeg skal gå for to ulike dommere og det blir en liten kabal for å få det til å gå opp logistisk sett, men det ordner seg til slutt. Amigo er først ut av guttene mine.
Han starter i rolig driv som vanlig og jeg føler jeg har god kontakt med ham i lina og merker når han går av sporet/mister det så jeg lar ham jobbe seg innpå igjen. Det er så tørt i marka at det er ikke mulig å se en eneste liten blodflekk; det gule gresset som er overalt har nok sugd i seg alt som er av væske. Jeg stoler på bikkja og vi jobber oss fram i fint tempo og brått så stopper han opp. Jeg skjønner først ingenting men så ser jeg at det er en klauv som ligger der 🙂 Jøss, dette gikk jo radig tenker jeg – enten så har vi kuttet noe drastisk i sporet eller så har vi kommet over en annen sin sporslutt. Jeg kunne liksom ikke forstå at det skulle være så enkelt å gå spor i dag 🙂
Vi går tilbake til bilen og der blir det noen timer å vente før det er Storm sin tur. I nærområdet ligger en skytebane og den er flittig i bruk i dag – det hagler med skudd nonstop mer eller mindre hele tiden. Jeg er veldig glad for at begge hundene er skuddfaste for ellers kunne det ha vært forstyrrende for dem i sporet. Vi går turer under ildgivningen men gutta bryr seg nada om bråket.
Så er det endelig Storm sin tur. Vi skal kjøre et godt stykke til andre siden av Hordnesskogen og deretter skal vi gå en god kilometer innover grusveien før vi kommer til min sporstart. Vi er tre ekvipasjer som slår følge innover veien og jeg skal gå som nummer to av oss. Så det blir igjen litt venting – men den fordrives nedi en liten bekk der Storm får bade og hente pinner. Det er så varmt at det er tvingende nødvendig å få kjøle ham ned stakkars krypen.
Så er det endelig vår tur. Han starter bra men etter en stund går han over i Stormtempo; dvs han runderer på kryss og tvers og halen går som en propell – her har det vært dyr som frister! Han jobber seg framover som en duracellkanin – det er ikke det at det går så fort framover – men han sikksakker som en ordentlig fuglehund som skal gjøre feltsøk 🙂
Det er tørt i marka og underlaget veksler mellom granbarbunn og gult dødt gress og skogsbunn. Jeg ser jo at han jobber som en turk for å utrede sporet; jeg er akkurat nå litt glad for at jeg har en ADHD-hund for motoren er på høygir selv om det er varmt og vanskelig å jobbe og han har måttet vente i mange timer på sin tur. Det er lett for at hunden mister piffen når det blir så lenge å vente.
Han markerer fint sårleiet og videre inn til sporslutten så blir det igjen mye jobbing fram og tilbake for å finne ut av det. Tunga hans (og sikkert også min hihi) henger på knærne men ikke F*** om han skal gi seg!
Så endelig kommer han fram til sporslutten. Sporet hans er langt fra ideelt og han må lære seg en bedre måte å løse tapsarbeid på. Men under forholdene i dag så er jeg veldig glad for iveren hans og viljen til å jobbe; det hadde vært mye verre om han satte seg ned og gav opp. Han er ikke stabij (stabeist) for ingenting hihi!
Vel tilbake på Stend Jordbrukskole der vi hadde base, ble det ytterligere noen timer å vente. Men tilslutt så var det endelig tid for å få resultatene.
Storm sin kritikk for dommer Nils Jakob Eide:
«Starter godt. Litt ujevnt tempo. Kutter to vinkler. Markerer sårleie. Utreder mye. Sporslutt etter 35 minutter».
2 premie
Tradisjonen tro så begynner man alltid med nullene, deretter alle 3, 2 og til slutt alle førstepremiene.
Amigo visste jeg nå ville få en 1 premie siden han hittil ikke hadde blitt ropt opp og de var ferdige med andrepremiene og klar for å gå videre.
En etter en ble de ropt opp – og det var en hel del av dem – og Amigo var fremdeles ikke lest opp. Jeg begynte smått å ane ugler i mosen for tilslutt gjenstod tre hunder som ikke var ropt opp og Amigo var en av dem. Wow!
Kritikken til Amigo for dommer Harald Kvalvåg:
«Starter i et utmerket tempo. Går tidlig av sporet, men finner greit tilbake – fortsetter etter litt rundering i 1.vinkel. Ellers uten stopp og finner sporslutt etter 16 minutter. God ekvipasje, dyktig fører som leser hunden godt».
1 premie med HP
Prøvens tre beste ekvipasjer fra venstre: Nr. 2 Lurhaugs Annie Oakley, fører Berit Maurstad, nr 1 Debucher Vuvuzela, fører Geir Westrum og nr 3 Næssgården`s Always Action Ahead, fører Helga-Mari Tessem
Ikke nok med at han fikk HP (det er hans andre så denne setter jeg umåtelig høyt!) – han ble også prøvens tredje beste av 22 deltakere!
Jeg må si jeg ble litt satt ut; jeg er rørt og fantastisk stolt av gamlingen min som betyr så vannvittig mye for meg.
Gullgutten min
Her er premiefordelingen:
0 pr = 7
3 pr = 0
2 pr = 4
1 pr = 11 – 3 av disse fikk HP