…og DER gikk startskuddet for jakta 2014!

10 august er for svært mange en hellig dato… da starter nemlig BUKKEJAKTA!!!!  Jeg gleder meg alltid til denne dagen for det er noe helt spesielt å dra på bukkejakt i sensommervær der mygg og knott surrer rundt hodet ditt og driver deg til vannvidd (om du bæsjer på leggen og glemmer MyggA altså…) og der varm soloppgang sakte men sikkert vekker folk og fe til liv mens du har vært ute i mange timer allerede.

Det er noe helt eget å stå opp i tre-fire tiden om morningen og det enda er beksvart ute og så sette seg bak rattet og dra avgårde på helt stille veier mens  radioen spiller dempet jazzmusikk slik at du nesten sovner i sokkene så søvndyssende er det.  Og – du lurer på hvorfor i all verden du forlot den deilige varme dyna…..

Men alt det er glemt når du har parkert bilen og stille og smygende beveger deg mot en passende råbukkpost.  For bukken har du allerede observert for flere dager siden og vet at han er i nærheten.  Da kjenner man at man lever!

Så også med meg og Jan-Erik.  Det var ganske tungt å stå opp halv fire på søndag skal jeg gladelig innrømme men det gikk over så snart vi fant fram rifler og utstyr og fikk på oss jaktklærne.

Det var ganske lyst når vi kom fram dit vi skulle men bukkene er jo aktive til et godt stykke utpå dagen så det bekymret oss ikke.  På kjøreturen inn til første terrenget hadde vi allerede observert ei geit som løp over enga så dette virket lovende 🙂

Kort tid etter at vi hadde kommet oss ut så observerte Jan-Erik en bukk som var på vei fra oss; han hadde ikke oppdaget oss.  «Den kan du ta!» sa han til meg og jeg sneik meg framover mens jeg lokket som best jeg kunne.  Jeg har en rådyrlokk men den lå i sekken og det var forseint å begynne å rote i den så jeg brukte bare stemmen min.  Jeg har tidligere klart å lokke ganske så bra kun med stemmen og jaggu deg så fikk jeg ikke respons nå også!
Bukken snudde tvert når han hørte lokkinga mi og begynte å trave rett mot meg.  Han hadde ikke sett meg, det var helt klart.  Jeg lokket videre og han var helt i hundre 🙂

Jeg hadde siktet på ham hele tiden men han gikk mot meg i front så det var ikke mulig å skyte.  Jeg håpte han ville stoppe opp og vise breisida til og på rundt 50 meters hold stanset han, fremdeles med fronten mot meg.  Kom igjen da!  Snu deg!  Jeg hadde sett denne bukken bare halvannen uke tidligere i omtrent samme området – den gang var han i selskap med ei fin geit.

Bukken for to uker siden

Tilslutt snudde han seg såpass mye at jeg fikk bogen klar og jeg trakk av.  Han hoppa høyt opp i været og falt rett ned og der ble han.

Er det samme karen?

Jeg kikket på klokka; den var 05.40 og årets jakt var offisielt i gang!!  Nå var det helt lyst og vi tenkte at vi kan jo ikke bare dra hjem allerede; det var flere terreng vi kunne titte innom.
Bukken ble fotografert som seg hør og bør, vommet og deretter lagt bak i bilen og så skulle vi videre til et annet terreng.   Etter å ha kjørt to minutter så kom Jan-Erik på at han hadde glemt igjen kamera så vi stoppet på en sidevei hvor jeg fikk lettet litt på vanntrykket mens han gikk tilbake for å hente det.
Det skulle vise seg å være flaks!  For når han hadde funnet kameraet så kikket han over på terrenget som lå på andre siden av vannet og der spottet han en ganske snasen bukk!  Han var tydeligvis på patrulje og Jan-Erik sa at dersom vi skynder oss rundt på andre siden og plasserer oss på post så ville vi nesten garantert få bukken på besøk.  Han har jaktet i disse områdene i åresvis og kjenner godt til rutinene til bukkene her så det var bare å komme seg avgårde.

Som sagt så gjort.
Jeg ble sluppet av og gikk innover i skogen til ei fin glenne der jeg hadde utsikt til tre sider.  Før eller siden ville bukken passere så det var bare å finne seg en god post.  Jan-Erik fant en annen post som bukken også ville kunne komme innom dersom jeg ikke fikk ham i fanget først.

Jeg satt tett inntil en sten og med furuskogen i ryggen.  Det var en del døde greiner og kvister ved steinen så jeg var i alle fall delvis i skjul.  Det var ikke så lett å finne en god plass i skjul for da mistet jeg oversikten til alle sidene.
Innimellom lokket jeg uten at noe som helst responderte på det.  Knapt en flue reagerte faktisk 🙂
Klokka nærmet seg 07.30 og sola var oppe og det begynte å bli ganske varmt.  Jeg angret nå på alle klærne jeg hadde på men jeg fikk bare holde ut.  Heldigvis var det en liten bris slik at myggen holdt seg unna.  Mygg og knott er det verste jeg vet og det eneste som kan få meg til å bryte av jakta.  Jeg skjønner ikke hva deres oppgave er her på jord!

Plutselig får jeg øye på noe brunt som kommer ut fra skogkanten på min venstre side.  Jeg inbilte meg hele tiden at bukken ville komme fra høyre så jeg skvatt litt.  Skulle jeg lokke på ham?  Nei det var overhodet ikke i mine tanker for han var så nærme og jeg så eksponert at jeg visste det ville nok bare skremme ham avgårde.  Han tuslet bare rundt på patruljerunden sin og beitet seg fredelig framover. Jeg fikk opp kikkerten og kunne bekrefte at det var en bukk men om det var den Jan-Erik hadde sett for en times tid siden kunne jeg ikke avgjøre.

Jeg satt musestille og ventet på at han skulle passere enten bak eller foran en liten såte som lå midt utpå glenna.  Det ville jo være helt perfekt tenkte jeg – 30 meters hold og med breisida til; kan det bli bedre?

Men der tok jeg feil gitt!   For brått forsvant han ut av syne.  Jeg ventet på å se ham dukke opp bak såta men nei.  Ingen bukk.  Hvor ER du hen??

Hjertet mitt hoppet over tre slag – for han dukket opp mellom furutrærne på vei RETT MOT MEG!!!
Herreminskaper; jeg satt jo helt krykkete til og jeg visste søren meg ikke hvordan jeg skulle kunne snu meg og skyte når han var så nær.  For nå snakker vi kort hold altså… han var bare 10 meter unna og på den tiden det tok for meg å vri meg over til sides og løfte rifla til skulderen sa var avstanden krøpet ned til to meter.  2 – TO – meter!

Utrolig nok var han fremdeles ikke oppmerksom på meg.  Jeg så ham inn i øynene og trakk av.  Han skutta seg litt og jogga lett forbi beina mine på en meters avstand og vinkla oppover i furuskogen.  Jeg med mine halvslakke knær stavra meg opp i stående mens jeg prøvde å finne ham igjen i kikkerten for om mulig gi ham enda ei kule.  Noe som ikke ble nødvendig i det hele tatt; han la seg ned bare 15 meter unna skuddplassen.

Dette var helt rått!  Det er korteste holdet jeg noen gang har skutt på – to meter er i overkant spennende hihi.

Skogsbukken

Tara fikk deretter på seg sele og line og fikk spore seg inn på fallet – det er noe vi har tenkt å la både henne og Storm gjøre i høst.  Det er god trening for ungdommene 🙂

Oss jenter imellom...

Bukken var meget pen synes jeg, symmetriske og fine gevirstenger og jeg har lyst å få den på plate.  Kanskje også få den bedømt; tviler på at det er noe å skryte av sånn sett men kanskje det hadde holdt til en bronsemedalje?  Uansett; det som betyr noe er opplevelsen – for den var helt konge 🙂

To av bukkene Bruse