Sommeren på Åland 2015!

Så kom endelig dagen da jeg kunne sette nesen mot Åland for å besøke Erica! Det er langt å reise dit men jeg hadde mange stopp på veien for å lufte Storm og Amigo så det gikk fint. I tillegg hadde vi en pitstop i Karlstad for å gå blodsporprøve med Storm – hvordan det gikk kan du lese HER.

Etter at sporprøven var gjennomført dro jeg rett videre til Kapellskär for å ta båten over til Mariehamn. Den tar bare et par timer og de benyttet jeg til å halvsove på en benk i discosalen 🙂

Jeg svingte inn på tunet hos Erica i 18-tiden på kvelden og det var stor gjensynsglede fra både to- og firbeinte når vi kom fram – det er alltid like kjekt å se henne! Hundene fikk seg en velfortjent strekk på beina og Våga og Storm fant tonen umiddelbart. De er halvsøsken men gud bedre så typelike de er både i oppførsel og personlighet 🙂 Dundra er verdens søteste jente og vil helst sitte og myse i fanget og susse om hun ikke heller får sjansen til å ta seg en runde på egenhånd da… for hun er en liten devil in disguise hehe!

Åland er utrolig vakkert og jeg spøker hele tiden med at jeg vil flytte dit når jeg engang blir pensjonist. Jeg slapper sånn av der og skogene er så vakre og dyrelivet så rikt!

Naboene

Daglig syn på Åland

Det er rådyr overalt, fantastisk vakre skoger, herlige øyer og vakkert landskap. Rein luft og ganske stille – jeg føler at tiden sakker av og jeg klarer å hente meg inn igjen når jeg er der. For her hjemme går jo alt i superspeedtempo!

Jeg var på Åland i ni dager og du all verden så innholdsrike de var! Sporkurs, dramatisk redningsaksjon, bestigning av høyt fjell… (okei da ikke såååå høyt) og konsert med Tomas Leidin for å nevne noe.

Sporkurs
Mandag og tirsdag holdt jeg sporkurs for flere av valpene fra kull 1 og 2 samt et par andre hunder. Tilsammen var de 7 stykker.

Teori

...hvordan var dette nå igjen?

De fleste hundene var nybegynnere så de fikk kortere spor. Mulle, Frost, Dimma fra Storm sitt kull har jo trent fra før så deres ble lengre.

Ivrige jenter klar til innsats!

I løpet av dagen ble det lagt to spor til hver av hundene og alle sammen var med rundt og tittet på når hundene skulle gå sporene. Jeg er imponert over hvor flinke alle sammen var – også de som aldri hadde gått spor før løste oppgaven kjempefint 🙂

Dimma og Lotta

Alle like fornøyde 🙂

Fornøyde er de begge to!

Dyktig ekvipasje

Tim og Sky!!

Er du klar Frost?

Flinke Mulle og Malin

Alle sammen var så positive og engasjerte og da er det jo bare en fryd å være kursholder! Dag to la alle sammen spor som var mellom 300 og 600 meter og det fiksa de kjempebra. Vi testet også to av hundene på skudd med tanke på at de skal melde seg på en svensk sporprøve.

Hvorfor bruke startpistol når jeg kan bruke ei pumpehagle...?

"dommeren" gjør seg klar for skudd

... og sånn kan man trene på sporoppsøk - ser her på tegningen min

Nå var det ikke bare hunder som var i skogen – vi traff også på noen små luringer som var ute på vift – Olsenbanden junior er det første som slår meg her 🙂

Unna vei!

Gutta boys 🙂

Sky på sitt andre spor noensinne

To dager flyr fort i skogen og vi hadde det kjempekoselig og jeg tror alle sammen var veldig godt fornøyde og inspirerte til å trene videre.

Våre egne hunder fikk også trent seg litt – Storm fikk et 1,3 km langt finskt spor på tampen av dagen før vi skulle ha kulltreff.

Malin er sporlegger og følger nøye med

Laaaangt spor!

Jeg har mye å jobbe med – for jeg må lære meg å holde avstanden på seks meter og ikke kommunisere i lina. Går Storm ut på ville veier er jeg nødt for å følge etter – selv om jeg ser det er feil. For det er jo ikke lov å styre hunden…. men jeg skal trene på de viktige momentene og så skal vi prøve oss på det finske championatet engang i framtiden 🙂 Återtgangene tok han BTW uten problem så her er det føreren som trenger oppstramming hihi.

Dundra og Våga fikk også hvert sitt spor og det gikk flott det også!

Sånn skal det se ut ja!

Våga på sitt aller første blodspor

Så flink jente!

Dundra fikk også spore

Flinke jenter begge to!

Kulltreff
Om kvelden etter sporkurset hadde vi kulltreff med grilling i hagen.

Her var det mange svart-hvite!

Sky har løpetid - noe som ble behørig sjekket

Denne frøkna har 26 mårhunder på samvittigheten!

Gjensynsglede mellom Blixtra og oppdretter Lina

Etter at vi hadde proppa oss stappmette på kjøtt i alle varianter begynte det å øsregne så vi trakk inn i huset.
Jeg fikk beskjed om å sette meg ned og slappe av – noe som tydeligvis ikke er helt enkelt å få til… for jeg skjønte jo virkelig ikke hva som holdt på å skje før jeg omtrent ble trøkka ned i sofaen.

Da kom verdens største overraskelse – bursdagssang og ikke mindre enn to bløtkaker (det måtte vel til siden det ikke er plass til så mange lys på èn kake…) og gave til meg. Djeeeez – jeg har aldri blitt så overraska noen gang og jeg ble så rørt at det var helt flaut. Tårene spratt og jeg ble helt stum.

Surprise!!!

TUSEN TAKK alle sammen – jeg er fremdeles lettere sjokkert over hva dere fikk til i hemmelighet!

Så over til noe mer alvorlig.

Skyfall
Det var fredag kveld og jeg skulle dra avgårde til Mariehamn for å hente Jan-Erik som skulle være her med oss til over helgen.
En times tid før jeg skulle dra så ringer eieren til Sky og trenger hjelp. Sky har ramlet ned i en bergsprekk og de klarer ikke å få henne opp igjen. De er tydelig preget av alvoret så vi bestemmer oss kjapt at vi tar med oss matolje, tau og lommelykt for å se om vi kan bidra med noe. Politiet har vært der allerede og gjort et forsøk men de gav opp. Veterinæren er også tilkalt både med tanke på eventuelle skader hun har samt å sedere henne for å få henne opp.
Vi får beskjed om at de har prøvd i en time nå men at hun sitter totalt fast og at de er redd for å dra henne i fillebiter dersom de gjør noe.

Det tar oss en halvtime å komme dit og på veien møter vi politiet som har gitt opp redningsforsøket og er på vei tilbake til stasjonen. Vi stusser nok litt over dette for man kan jo ikke bare gi opp!

Veterinæren holder på å rigge seg til med masse oljer og medisiner men vi drar bare forbi ham og sier at ikke gjør noe som helst før vi har fått sjekket hvordan det ser ut i området.

Når vi kommer dit ligger eieren flatt på bakken med hånda strukket ned bak Sky for å hindre henne i å kile seg enda fastere. Jeg tipper at hun har falt i med rumpa først – gjennom mosen som lå og skjulte sprekken – og så har hun fått panikk og prøvd å hoppe/klatre opp og endt med å rygge seg bakover og kilt hele bakparten fast.

Hun bjeffer som besatt og har tydelig panikk. Nå har hun stått fast i to timer og det begynner å bli mørkt. Jeg legger meg ned foran henne og titter ned og ser at hun er ganske fri med frambeina. Men jeg tør ikke bøye meg helt inntil henne uten beskyttelse – hun biter rundt seg i panikk og det hjelper ikke å snakke til henne.
Veterinæren hadde ingen munnkurv dessverre men matmor fant en stropp i en sekk som vi provisorisk bandt rundt snuten hennes.

20 cm bred sprekk - en meter nedi her stod Sky fastklemt i to timer

Etter at stroppen var festet la jeg meg på bakken og bøyde meg så langt ned jeg kunne for å få tak i frambeina.
Sky var helt fra seg stakkars og prøvde å komme seg unna meg. «Ikke flytt hånda di!» sa jeg til pappaen til Tim for å hindre at hun kilte seg enda fastere. Så grabba jeg tak i frambeina, gav han beskjed om å dytte hardt samtidig som jeg dro. Hun lea seg endel men snutebåndet løsna så jeg måtte trekke meg tilbake for å unngå tennene hennes i ansiktet mitt.
Men det var positivt at det var bevegelse der!

Med båndet festet på nytt så gjorde vi et nytt forsøk og denne gangen gikk det bra! Sky løsnet mer og mer og jeg fikk skifta grep til nakkeskinnet og så dro vi henne rett opp til stor jubel fra alle sammen.
Hun begynte umiddelbart å vifte med halen og var såååå glad at hun klarte nesten ikke å stå stille 🙂 Hun gikk rundt helt normalt og veterinæren sjekket henne overalt uten å finne noe som helst galt med henne. For en lettelse!!!!

Det var sååå utrolig deilig å kunne hjelpe til – olje og tau ble det heldigvis aldri bruk for og Sky fikk sove på puta til Tim den natten <3

Neste dag kom de innom til oss med blomst og kort som takk for hjelpen og det var veldig kjekt.

Tusen takk <3

Oioioioi for en uke!

Sauespor
Amigo måtte jo også få litt sportrening. Han er jo så dreven at vi tenkte sau – det er et fint ekstramoment å trene på 🙂

Sauene der framme har meninger om oss

Den ene søya bles i nasen og stampa i bakken når vi nærmet oss; vi var ikke et særlig populært innslag. Men Amigo brydde seg ikke (eller kanskje han ikke hørte…?) og sporet som han skulle.
Vi hadde også hele familien som eide alle sauene med som tilskuere; tipper de syntes vi var eksotiske hihi.

Pga at et par hundre sauer hadde løpt hit og dit over sporet så var det ikke en enkel oppgave for ham å rede ut – blod lå nok spredd overalt. For han krysset mye att og fram for å finne sporstrengen.

Sauer ingen hindring 🙂

Som om ikke det var nok med hundrevis av sauer tett innpå så lå det også et lam midt i sporet.

Kan du flytte deg?

Så vi venter høflig på at lammet går sin vei

Lammet reiser seg motvillig og går derfra slik at vi kan fortsette sporingen. Det må jeg si var litt imponerende av gamlingen, for han brydde seg ikke om lammet i det hele tatt.

Straks på sporslutten

Orrdalsklint – 129 moh og leiteaksjon
Jeg, Erica og Lina og hundene Storm, Våga, Dundra og mormor Aassie tok turen opp til Ålands høyeste berg. Amigo fikk være hjemme for jeg vil ikke utsette ryggen hans for unødig klatring. Nå er det jo ikke direkte høyt dit vi skulle, men det er en del ulendt terreng samt masse glatte steiner som vi skal gå over. Og jeg vil ikke at han skal få vondt. Derfor ble han hjemme sammen med katten Molly 🙂

Storm og Våga

Nydelig skogspromenad i godt selskap!

... og så var vi på toppen!

Lina og Aassie på vei opp stigen

Storm og Aassie på toppen

Storm og mormor Aassie

En liten pust i bakken

Rett før toppen klarte Dundra å stikke av – og hun dro søster Våga med seg. Vi var langt fra folk og jeg for min del hadde blitt superstressa for hva som skjedde med hundene. Men Erica er roligheten selv og vi bestemte oss for å gå tilbake samme vei i tilfelle de ville gå bakspor hjemover. Men nei; ingen svarthvite søstre å se.

Vel hjemme ble det litt mat før vi kjørte ut på en av de mange skogsveiene for å se etter dem. Og jaggu – tror du ikke at vi fant dem da?? De kom vandrende langs en skogssti og var veldig klare for å hoppe inn i bilen og bli med hjem. Ganske så utslitte og jeg tror de sov i 12 timer etterpå 🙂

Mine ni dager på ferie nærmet seg slutten men først var vi innom veterinæren i Godby for å gi ormekur. I samme sleng var jeg med på valpesjekk av schäferkullet til Erica og Lena og det ble selvsagt også litt bilder herfra 🙂

*smelt*

Valper overalt!

Søte!

Disse to kidnapper jeg 🙂

Gudbedre som jeg har kost meg på Åland! Jeg fikk til og med arbeide litt da vi kom midt oppi en sykkelulykke på veien inn til Godby. Jeg spratt bort til ambulansen og spurte om de trengte ei hånd og det var de takknemlige for. Ei utenlandsk jente hadde et stygt sår i hodet etter å ha falt av sykkelen i undergangen og jeg kunne ikke se at hun hadde brukt hjelm. Så vi fikk satt på krage og lagt henne på backboard og så inn til sykehus.

Sånn helt på tampen kommer det litt bilder i hytt og vær fra oppholdet – tusen millioner takk for en strålende ferie hos deg Erica!!!!