Denne helgen har vi vært på Åland for å delta på blodsporkonkurranse i et lønnlig håp om å oppnå det samme som Amigo gjorde i Salo i 2009 – nemlig finsk og nordisk viltsporchampionat.

Hadde noen sagt det til meg for to måneder siden så hadde jeg bare ledd rått og lurt på om det hadde klikket for dem – for Storm hadde ikke trent noe særlig blodspor siden høsten og jeg var overhodet ikke klar for de finske skogene 🙂

Det skulle være tre separate blodsporprøver på Åland første helgen i mai, og det fikk jeg vite via venner som lurte på å ta turen over.  Jeg hjalp dem med å få tak i informasjon om hvordan melde på osv. men når jeg ble spurt om ikke jeg også skulle melde meg på så svarte jeg «nei erru gal.  Han er ikke klar før tidligst neste år».
Og så glemte jeg hele greia.  Jeg var mest opptatt av å sykle med ham slik at vi kunne gjennomføre UHP samt at jeg skulle til IWA på messe osv.  Hadde mange andre tanker i hodet enn finske sporprøver.

Men Erica – oppdretteren til Storm – pirka borti meg og sa at jeg kunne vel melde på?  Tre dager – tre sjanser?  Og så fikk vi jo treffe hverandre som i en miniferie?  Hmmmm…. tenke tenke.  Skal jeg prøve eller…?

Vel, jeg tenkte att og fram for det er jo litt logistikk som skal klaffe; Mysen og Amigo må ha tilsyn og jeg måtte få fri fra jobb en hel uke.  Så det første jeg gjorde var å sende inn søknad om fri med forbehold om at det slett ikke var sikkert at det ble noe av for det er jo ingen garanti å komme med.
Påmeldingen startet 07.04 – og her er det slik at det er førstemann til mølla-prinsippet.  Så jeg lastet ned påmeldingsblankettene og lagret de tre separate utfylte skjemaene på mailen og prikk 00.01 den 07.04 så ble de sendt avgårde.  Dvs.  siden vi ligger en time bak så var klokken 23.01 da jeg sendte dem.

Så var det bare å vente i nervøs spenning – og allerede om morgenen 07.04 tikka det inn beskjed om at jeg hadde kommet med på to av dem – torsdag og fredag.  Det hadde kommet inn nesten 100 påmeldinger (!!!) til de tre prøvedagene.  Og jeg hadde griseflaks som sendte så kjapt at jeg faktisk kom med på to av tre.  Puuuuh!  Så da var det bare å gi beskjed til jobben at jeg ble borte den uka, bestille båtbillett og begynne treningen.

For finske spor er ikke som norske.  Det er mange ikke-er.  Ikke snakke til hunden, ikke påvirke hunden via linen, ikke ta på hunden osv.

Selve sporet er 1200-1400 meter langt, tre vinkler, fire sårleier, liggetid minst 18 timer. Det er to klasser, segrarklass og öppenklass.  Siden Storm allerede er viltsporchampion så måtte han gå i segrarklass.

Det viktigste i treningen var for meg å holde meg bak i seks meters line og IKKE kommunisere med den.  Kjempevanskelig – virkelig!  For det er slik at om hunden velger å dra av sporet pga ferskspor så må du bare følge etter; du kan ikke gjøre noe som helst for da ryker poengene.

Vi har vel gått 10 finske spor siden påske og det har gått bedre og bedre for hver gang.  To sporprøver har vi også deltatt på; det var mest for at jeg skulle få kjenne på nervene før selve konkurransen på Åland.  De prøvene gikk jo fint; to fine førstepremier ble det på ham.

Så bar det avgårde på mandag kveld etter jobb.  Amigo ble levert til eksen og naboen skulle mate Mysen.
Jeg planla å stoppe på ei hytte/hotell etter Oslo engang men det var lettere sagt enn gjort for når man først havna på motorveien er det jo ikke noe sted å stoppe…  Klokka ble seinere og seinere og til slutt fikk jeg kommet meg inn på en rasteplass og jeg la meg bak i bilen i soveposen.  Klokka var nesten tre på natta og jeg var supertrøtt.  Jeg våkna igjen i 07-tiden og satte kurs mot første og beste bensinstasjon for å handle mat og drikke og gnikke søvn og mascara ut av øynene og ikke minst pusse tennene…. følte meg helt dau i kroppen.

Tirsdag kveld tok jeg båten over fra Kapellskär til Mariehamn og kom fram til Erica rundt klokka 23.  Som alltid superkjekt å treffe «søsteren» min igjen!  Te og mat og deretter rett i seng; for på onsdag morgen skulle Storm til veterinær for markkur og deretter skulle vi møte på samlingsstedet for prøvene for å legge spor.

Samlingsplassen

Tomme blodflasker og nedklipte merkebånd

Sekretariatet

For til forskjell fra oss her hjemme så er det deltakerne som legger spor og som er sporguider.  Et spor tar ca tre timer å legge så det er svært annerledes og ikke minst tidkrevende.

Utstyr til sporlegging

Å LEGGE FINSKE SPOR
Man er alltid to sammen og sporet blir gått to ganger før det er ferdig.

Første runde:
Den som skal være guide på sporet neste dag er den som «drar» sporet – dvs. teller skritt og tar ut vinkler og grader.  Den andre går bak og teller også skritt (for sikkerhets skyld) og henger opp rikelig med merkebånd.  Man må vite hvor sporet går!

Man får et kart hvor sporet er skrevet inn samt en lapp der det står f.eks «1 strekke 400 m – 170 grader – 2 strekke 280 m – 45 grader osv».  Det betyr at man skal telle skritt (GPS kan ikke benyttes for det er altfor unøyaktig) – og normalt regner man 120 skritt for hver 100 meter.

Grader og vinkler

Man forsøker å holde kursen mest mulig stø slik at sporet blir ganske beint.  Når man kommer til vinkelen så er den alltid 90 grader.  Man går deretter ca. 30 skritt før man skal ta ut de nye gradene som står på lappen.  Og slik går man gjennom hele sporet – da har man laget til fire sårleier som skal ligge på rettstrekkene og være minst 30 x 30 cm.  Man lager også en tilbakegang (återgång) slik som svenskene har – den får ikke komme i første vinkel.  Helst andre men tredje går også bra.

Andre runde:
Da begynner man på sporet fra begynnelsen.  Fremdeles går den som skal være guide først og fjerner så mange merkebånd som mulig men samtidig passer på at man har såpass mange at man ikke mister sporet igjen.  For som guide FÅR MAN IKKE MISTE SPORET!! Det ble prentet inn i oss hver dag.
Nå klistres også slike prislapper man bruker på matvarer opp på baksiden av trestammene når man passerer; hver gang guiden snur seg så lyser det opp en allè av merker.  Bedre med for mange enn for få; det er veldig ugreit om du mister sporet av syne når du skal guide….
For prøvedeltakeren så er det til liten trøst at man faktisk kan se mange av merkebåndene; du har overhodet ikke lov til å styre hunden inn på rett vei.

Den som går bak er den som legger blodet i sporet.  Man har en stor svamp som er gjennomtrukket av vann og som er festet i en lang snor.  Vannet klemmes ut og blod fylles på etter et eksakt mål.  Blodflaska er nemlig inndelt i fem streker – hver på 60 ml blod som skal fylles på ved hvert sårleie, ikke ellers.  Svampen legges i startlegan, man tar en pinne og trykker svampen sammen og så fyller man på til første strek.  Altså 60 ml blod.  Så drar man svampen etter seg fram til neste sårleie.  Prosedyren gjentas og etter at alle fem leiene (start og fire sårleier) er etterfylt så er flaska tom.  På sporslutten skviser man ut resten av blodet fra svampen og henger opp «klövskylt» der skanken skal legges i neste dag rett før sporstart.
Og så henger man opp rikelig med merkebånd derfra og ut mot veien slik at man finner fram neste dag.  Kløven får man forøvrig fra forrige guide og den skal ikke berøres med hendene men gå rett i en rein pose.  Det er altså veldig veldig annerledes enn her hjemme ikke sant!

Neste dag skal man guide og får som sagt kløven av forrige sporguide.  Du løper inn i skogen og legger fra deg kløven på sporslutten og har en flaske med litt ekstra blod som du tømmer i selve sporslutten men for all del ikke på kløven.  Skiltet med «klövskylt» tar du med deg og fjerner merkebåndene ut mot veien og dommeren skal se skiltet for å forvisse seg om at du har lagt kløven på plass.

Å være guide er et stort ansvar – legger du et for kort spor så blir det underkjent og deltakeren mister sin premiering.  Du får absolutt ikke rote deg vekk som guide.  Derfor skal du alltid bli stående igjen i sporet om deltakeren avviker fra sporet og dommeren følger etter.

Dette høres veldig vanskelig ut ikke sant?  Men det er lettere enn man tror – jeg var med og legge to spor på onsdagen og ett på torsdagen.  På torsdagen var jeg blitt «den erfarne» slik at jeg skulle lære opp en ny deltaker 🙂
Jeg guidet på torsdagen før det var min tur ut i løypa og det var en nervepirrende følelse. For det gikk ikke lange stunden før jeg hadde mistet litt oversikten; av gammel vane fulgte jeg etter ekvipasjen og ble ikke stående på sporet.  Så da kjente jeg svetten komme sigende under armene gitt!

Sporprøve 05.05.2016
Dommer Torgny Edin, Sverige

Glemte å si at først av alt må alle hundene skuddtestes.  De bindes opp i sporlina tre meter fra trestammen og man får ikke snakke til hunden.  Man går så til dommeren på signal og står slik at man ser hunden.  Startpistol blir brukt og dommeren ser reaksjonen på hunden. Den får bjeffe og bli urolig (mange jakthunder blir veldig ivrige) men blir hunden redd så får den ikke stille til prøve.

Skuddtest

Storm er skuddfast og han stilte seg på to som en lemur for å sjekke hvor hjorten lå 🙂

Vi hadde startet sporlegging klokka 10 på torsdag formiddag og kl 15 var det skuddtest, deretter bar det ut i skogen.  Det var 11 ekvipasjer og to dommere.  Jeg guidet først et spor og så var det bare å vente på min tur.  Klokka tikket seg fram til 21 før det endelig var Storm sin tur – da hadde han vært passiv i bilen i nesten 11 timer.

Storm jobbet i et greit tempo; han var ikke så rask som ellers men jeg tenkte ikke noe særlig over det.  Jeg kunne se merkebånd her og der og han krysset att og fram i sporet som liksom er stilen hans.  På første strekningen så bestemte han seg for å spise gress… herregud!  Vanligvis når han gjør det så får han beskjed om å kutte ut og begynne å jobbe men her må jeg bare stå og se på og håpe at han begynner å jobbe igjen.  Etter flere minutter fortsatte han og på to steder fikk han fugl i sporet.  Første gang så han heldigvis ikke fuglen men runderte ekstra der han kjente lukta av den.  I den andre situasjonen fløy to ender opp kun 15-20 meter foran ham og da gikk han helt i spinn og dro meg ned til dammen der de hadde ligget.  Jeg var ikke interessert i å bade kan du si og prøvde å holde igjen best jeg kunne.  Han fløy rundt og pesa som en tulling på jakt og jeg kunne ingenting gjøre annet enn å følge ham.  Men så slapp han heldigvis taket i situasjonen og vi fortsatte.

Et sted helt mot slutten så mistet han sporet og ringet att og fram for å finne det igjen.  Dommeren sa at «nå må vi visst finne guiden» da jeg sa at «vi står i sporet» (jeg fikk øye på et merkebånd rett over hodet mitt) og da hadde jeg jaggu flaks.  For tapsarbeid over to minutter betyr ned en premiegrad.  Vi sporet siste biten inn til kløven og jeg kjente meg sånn passe fornøyd.  Etter norsk målestokk så var det helt OK men vi er i Finland nå 🙂

Jeg trodde på en andrepremie, håpte på en førstepremie men fikk en tredjepremie.

Kritikk:
Startar bra.
1.  Tveksam spårning.  Ringar och ginar vinkel 1.  Klarar legan.
2.  Kryssande gång.  Snusar till legan.  Vinkel 2 bra.
3.  OK.  Ingen markering på legan.  Mycket ginande.
4.  Knapp.  Markerar inte legan.  Slutligen ringar bra.
Poängavdrag pga för lång spårningstid.

Han hadde brukt for lang tid i sporet… shit!!  Der og da ble jeg kjempeskuffa for jeg hadde overhodet ikke tenkt på tidsrammen.

Jaja – ny sjanse neste dag.

Sporprøve 06.05.2016
Dommer Torgny Edin, Sverige

Været denne uka har vært strålende sol og varmt – noe som ikke akkurat er en fordel for hundene.  Det er ikke lov å vanne dem underveis og bading osv går ut over tidsbruken.

Dette sporet vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive.  Det begynte bra gjennom en hogstflate for å fortsette ut på ei myr og derfra og inn til mål var det både knusktørt og svært vanskelig å ta seg fram.  Storm jobbet som en helt for å ta seg fram og på et punkt gikk han tom. Totalt tom.  Han stod bare og sjanglet og prøvde liksom å snuse litt på måfå.  Det fantes ikke vann i nærheten og jeg begynte å bli ganske fortvila.  Men skam den som gir seg; han fant sporstrengen og også en bitteliten gjørmepytt som han fikk kjølt seg i.  Da fikk han litt mer energi og fortsatte sporingen til mål.
Dommeren var helt klar på hva han mente om sporets karakter og det ble rett og slett underkjent.  Mitt resultat ble derfor strøket og jeg skulle få nytt spor til neste dag.
Siden det ikke var reservespor til lørdagen måtte nytt legges og det ble avtalt at Erica og Ulrika skulle gjøre det på hennes hjemsted og så skulle den andre dommeren dømme oss etter at hun var ferdig med de andre på lørdagens prøve.  Veldig snilt av arrangøren og jeg er supertakknemlig for at jeg fikk et nytt spor da det andre ble disket.

Storm fikk et klissbløtt håndkle over seg når jeg kom til bilen etter sporet; han stod bare helt stille og pustet tungt.  Vi stod sikkert slik i 10 minutter – helt gåen var han stakkars. Deretter kjørte jeg til et nærliggende vann rett hvor han fikk kjølt seg godt ned. Overoppheting er farlige greier og jeg har aldri sett ham så utmattet før.  Han er jo en hund med stor motor og pågangsvilje og det var ikke noe kjekt å se hvor tøft det var å spore på disse forholdene.  For det var knusktørt og vanskelig å ta seg fram i 3/4 deler av sporet.

Resten av fredagskvelden og lørdag formiddag var han helt slått ut.  Lå bare og sov og ville ikke ha hverken mat eller drikke.  Så jeg måtte håndmate ham og tvinge vann i ham. Dessuten ble han dusjet og vannet mange ganger. Så jeg må si at jeg var en smule skeptisk til hvordan dette skulle gå på lørdagen.

Sporprøve 07.05.2016
Dommer Kristina Erkkilä, Finland

Som sagt; en smule nervøs for om han virkelig ville orke å gå spor tredje dagen på rad i den voldsomme varmen.  Dommeren gav beskjed om at om han ville drikke eller bade i vann han fant underveis så ble det ikke tidsavdrag; dette var den varmeste dagen og det var stor påkjenning for hundene.  Dette gjaldt også for de andre hundene hun hadde dømt tidligere på dagen.

Erica forsvant med dommeren for å legge fra seg kløven samt fortelle dommeren hvordan sporet gikk og jeg fikk beskjed om vente i bilen.  Nå kjente jeg virkelig at nervene kom!  Shit – tenk om  Storm ikke ville jobbe??  Ikke noe å si på det egentlig for han hadde allerede jobbet hardt de to andre dagene.

Men ingen grunn til bekymring; straks han fikk se sporlina så gikk han fra 0 til 100 i iver og ville bare sette igang.  Men da jeg så spornummeret så tenkte jeg imidlertid mitt….

Lykkenummer...?

Etter en litt forsiktig start så ble det fart i gutten; han hadde tydeligvis hentet seg inn igjen og jobbet virkelig bra.  Første og andre sårleie markerte han som jeg kunne se; de andre gikk han nok forbi.  Tilbakegangen fiksa han også bra; det var lett å lese ham at det var den vi var på da han stoppet litt opp og gikk noe att og fram før han pensa seg inn på vinkelen. Hele andre strekken lå på en diger hogstflate hvor det var tørt og kvistete, men han fikset det lett som bare det.  Det var flere diker eller hva jeg skal kalle det der som vi skulle over og han tok seg en snartur ned i en av dem for å kjøle seg ned.

Iveren og sporviljen var det ingenting å si på og jeg tok meg i å tenke at dette kan jo kanskje gå bra…!  Men jeg turde ikke å senke skuldrene helt for man vet jo aldri hva som skjer. Det kunne jo f.eks fly en fugl forbi eller komme en elg rundt hjørnet; og da ville han få trøbbel med å styre seg.  Så jeg gikk der og holdt pusten til tider.
Hver gang han stoppet så stoppet jeg og holdt meg seks meter bak.  Jeg prøvde å ikke gå framover før han hadde valgt retning – jeg var livredd for å gjøre noe galt.  Jeg tror også Erica som var guide for aller første gang også var nervøs for at det skulle være noe feil med sporet eller at vi skulle rote oss bort.

Men helt plutselig så stod han på kløven og jeg holdt pusten i spenning mens jeg ventet på at dommeren skulle si «nå kan du takke hunden».

Ikke fikk jeg vite resultatet heller.  Nei – vi skulle kjøre tilbake til gården og så skulle det tenkes og skrives og deretter skulle jeg få dommen.  Herregud så nervøs jeg var!

Til slutt så kommer dommeren og spør om jeg er klar for resultatet.  «Nei, jeg vet ikke om jeg orker høre det» sier jeg og vet ikke hvilken vei jeg skal se.

Hun begynner med å si at farten hans er høy og da kjenner jeg at «Faen! Der røyk det til helvete!» og jeg får ikke riktig med meg resten.

Kritikk:
Påvisad start.  Lite för snabbt arbetande hund, så det blir siksakformad rörelse.
Markerar 1 lega, andra förbi.   Vinklar OK.
Spåråtergång med några kontroller.
Hittar klöven var den stannar.
Farten ner så blir det bättre resultat.

Men så sier hun at «det blir en etta og grattis du har blivit finsk och nordisk viltspårschampion»!!!!!

Da ble klumpen stoooor i halsen og jeg følte meg helt pudding – helt tom i hodet rett og slett.  Han fikk 43 poeng av 50 mulige så det var jo faktisk godt innafor førstepremien!!!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si – det finnes bare to stabijer i verden som er nordiske viltsporchampions og begge to er mine!!!!!

N UCH NORD VCH AD Storm

Tusen tusen takk til viltspår.ax som arrangør, Carina som primus motor, takk til Torgny og Kristina for masse gode tips og råd og dømming og resten av verden for at vi lyktes når det gjaldt som mest 🙂

Resultatmessig havnet Storm på fjerdeplass på lørdagens sporprøve!!!!