I år har det jaggu meg vært et slit å få dyr! Fra starten av jakta så har det vært få spor å se og de jeg har sett har vært gamle. Det virker som om hjorten har funnet seg andre steder å være; det har i alle fall på mitt område vært laber aktivitet.
Men det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noe da; jeg har hatt mange flotte turer i marka hvor sol og regn har byttet på å male landskapet og jeg blir jo aldri mett av å se hvor vakkert det er i naturen. Frisk luft og anledning til å la tankene vandre og skuldrene senke seg er jo rene balsamen for sjelen.
Under måneperioden i september så ble det imidlertid suksess – etter mye om og men. For jeg har tradisjonelt hatt et lite vedskjul som base under denne jaktformen. Det blir ofte lange, seige timer på post og dyra kommer gjerne veldig tett innpå så det er vanskelig å sitte åpent. Dessuten blir det jækla kaldt og jeg er en frysepinne av rang 🙂
Månen i september kommer tidlig og det gjør dyra likeså. Jeg var på plass rundt 21.00 og det drøyde ikke lenger enn en liten times tid før det dukka opp kolle, kalv og spissbukk. Men fyttigrisen så nervøse de var; i alle fall spissingen som jeg ville ta. Første kvelden hadde de knapt dukka opp før de skygga banen og stakk i full fart. Jeg satt jo musestille men tydeligvis var det ikke stille nok for spissbukken fikk spader og løp avgårde. Og de kom ikke tilbake sjølv etter mange timer.
Det samme skjedde neste kveld. Og neste kveld…. Det kom et lite knirk fra meg og de stakk som om de hadde fanden sjølv i hælene. Så derfor måtte jeg jo endre strategi; det var rett og slett ikke mulig for meg å være i skuret for sjølv om jeg beveget meg så stille jeg kunne så var det for vanskelig å komme meg i posisjon til å kunne skyte. Det bråkte rett og slett for mye.
Så ut med meg! Fjerde kvelden var jeg på jobb mens femte kvelden hadde jeg kledd meg som om jeg skulle til Nordpolen med supervarme posteringssko og haugevis med klær, votter og et digert ullpledd som omslag. Her skulle jeg f*** meg ikke fryse!! Og jeg var tidlig på an; klokka var vel knapt passert 20.30 før jeg var på plass.
Jeg satt på baksiden av skuret beskyttet av skyggene – jeg hadde ingen direkte utsyn til bøen men det gjorde ingenting; det var fullt mulig å snike seg forsiktig opp og åle seg fram til hjørnet for å ta en forsiktig titt. Månen stod høyt og det var kaldt og vakkert. Jeg satte meg godt til rette og dro pleddet rundt meg og prøvde å slappe av.
Etter en liten stund kikka jeg til høyre og jaggu så jeg ryggen på et dyr som gikk og beita i skråningen utenfor bøen! Dyret holdt seg helt i nedre kant så det var vanskelig å se hva det var. Alle de gangene jeg har sittet i skuret så har jeg ikke kunnet se i den retningen; jeg antar at det mange mange ganger har vært dyr i utkanten av bøen men som har bestemt seg for å dra avgårde uten å gå innpå.
Men i alle fall så gikk det et dyr her nå! Jeg kunne ikke se hva det var men dyret var såpass urolig at jeg tenkte at dette er den samme spissbukken som har lurt meg de andre nettene. Skikkelig skvetten kar altså! Og jeg hadde ikke før oppdaget ham så beita han seg rolig nedover skråningen og forsvant ut av syne. Jaja tenkte jeg – det er ikke jeg som har skremt ham denne gangen; han tar seg sikkert en liten runde før han kommer tilbake. Jeg sneik meg rundt for å se utpå bøen men der var det tomt. Så da satte jeg meg nok en gang til rette og tenkte at nå skal jeg sitte dønn stille og vente – han MÅ jo komme tilbake!
Jeg tror jeg sovna under pleddet – det var utrolig deilig med disse posteringsskoa som gjorde at jeg for aller første gang IKKE ha fryst beina av meg. De er ikke noe å gå i da; kun å sitte stille på post med.
Klokka bikka 23.00 og jeg tok kikkerten og sveipa forsiktig til skråningen igjen. Var det en skygge jeg så der borte?? Jo jaggu var det det! Og spissingen gikk og beita og var tydeligvis mer avslappa nå. Jeg reiste meg forsiktig opp og passet godt på at jeg fortsatt holdt meg i skyggen mens jeg fikk våpenet og kikkerten ordentlig på plass. Jeg var nødt for å tre inn i måneskinnet men dyret stod med hodet i bakken og spiste så jeg kom meg et par meter lenger fram og satte meg ned på kne med støtte for armen mot en stein som stod inntil skuret. Jeg hadde god tid og kikka en hel stund på ham for å se om det også var andre dyr i nærheten. Det var det imidlertid ikke og jeg fikk lirka rifla opp til skulderen og fikk trådkorset i ham. Jeg ventet og ventet og ventet – og så lot jeg skuddet gå. Dyret heiv seg rundt og forsvant nedover skråningen og ut av syne og stille ble det.
Jeg ventet noen minutter for å høre etter men det var fortsatt helt stille. Så jeg pakket med meg tingene mine og gikk ned til skuddplassen. Jeg trengte ikke lete lenge; han hadde løpt kanskje 15 meter før han falt om og døde.
Det var en god følelse å endelig få resultat, samtidig som jeg kjenner på litt vemod over å frarøve ham livet. Men slik er jakta; han har levd et godt liv og døden kom fullstendig uventa. Jeg får masse god mat på bordet som jeg kan glede meg selv og andre med i lang tid framover.
Skitt jakt videre folkens!