2020 har ikke startet helt som planlagt. Vi har utvidet vokabularet vårt og snakker helt uanfektet om coronafast, hjemmekontor, digitale konserter, kohort, smittevern, screening osv. Vi har sluttet å hilse på hverandre fysisk, vi rygger når vi kommer innafor to meters avstand til andre og vi er blitt veldig opptatt av håndhygiene.
Jeg snakker selvsagt om coronaviruset og sykdommen covid-19 sitt inntok i Norge. Som intensivsykepleier har det påvirket min jobbhverdag med nye måter å jobbe på. Men det er jo sånt vi er trent opp til å gjøre så det har gått helt fint.
Det som har påvirket meg mer er det som skjer utenom jobb. Og nå er jeg veldig navlebeskuende og snakker kun av egeninteresse: Jeg har hatt svært liten kontakt med min famile da jeg er redd for å dra evt smitte med meg til dem. Det har plaga meg mer enn noe at jeg ikke har fått ha kontakt med dem som jeg ville. Jeg skyter også jaktfeltkonkurranse, jeg holder blodsporkurs og dømmer hund og jeg deltar sjølv på sporprøver.
12 mars gikk alt dette i vasken da Norge stengte for all sosial aktivitet. Jeg skulle egentlig ha skutt tre jaktfeltkonkurranser til (og dermed hatt sjansen til å vinne Rogalandscupen for damer da jeg lå veldig godt an). Jeg skulle også dømt på Fitjar Stord Hundeklubb sin årlige sporkonkurranse, men det gikk jo sjølvsagt ikke. Dette er andre året på rad at jeg ikke får dømt der så det var veldig kjedelig. To sporkurs ble avlyst og fire av sporkonkurransene som jeg hadde meldt meg på ble avlyst.
Aaaargh! Jeg som hadde byttet vakter og helger for å få dette til måtte nå prøve å bytte tilbake til opprinnelig oppsett, noe som ikke er en selvfølge at ville gå da den jeg har bytta med kanskje har lagt sine planer.
I frustrasjon over å ha altfor mye fri på helgene så har det blitt endel ekstravakter samt myyyye tid i skauen med Storm. Jeg tror jeg kjenner alle de hemmelige stedene til hjorten i nærområdet mitt og jeg har overhodet ikke fått coronakropp 🙂
Vi har vandra milevis oppi fjellet og det har vært fantastisk herlig. Med radio på øret og en lykkelig hund som får overdose av frisk luft er jo bare nydelig. Vi har også trent jevnt og trutt på blodspor i håp om at Norge en dag skal lette på restriksjonene i forhold til sporprøver.
Endelig løsnet Norge opp littegrann i starten på mai. Det ble mulig å komme seg til frisør igjen, skoler og barnehager åpent sånn delvis og skytebaner kunne tilby egentrening med strenge smittevernhensyn. Fortsatt ingen jaktfeltkonkurranser og ikke mulighet for treningsskudd eller oppskytingsmuligheter. Men det har nå løst seg slik at myndighetene lar fjorårets skyteprøve gjelde ut 2020 mens de som ikke har skutt opp før må gjennomføre prøveskudd og oppskyting før jaktstart.
Muligheter for sporprøver er også åpnet for og jeg fikk dømt første ekvipasjen 10 mai. Herreminskaper så herlig det var å endelig føle at man nærmer seg normale tilstander!!
Når det gjelder ordinære sporprøver så har flere gjenåpnet sine prøver med begrenset antall deltakere mens andre har vurdert at det er like greit å vente til neste år. Mulighetene for å komme med på prøvene utover er altså veldig begrenset og for min del betyr det å måtte reise østover. Både fordi det ikke erså mange her vestpå men også fordi Storm må gå EK (eliteklasse) som det ikke arrangeres så mange av her hos oss dessverre.
Men det er nå håp i hengende snøre heldigvis!