NM Blodspor 2022

Helgen 27-28.08.2022 debuterte Dream Track Black Treasure – Kripos – i NM blodspor eliteklasse (EK) på Spåtind!
Veien dit har sin egen historie og det var et laaaangt skudd i blinde at vi i det hele tatt skulle stille på startstreken på Spåtind i slutten av august.
Det er de inntil fem beste resultatene som teller som kvalifikasjon – fra dagen etter forrige års NM og fram til påmeldingsfristen til kommende NM. Det er sinnssykt mange dyktige ekvipasjer der ute og gjennom hele våren hadde jeg sett flere med 98, 99, 100 poeng på de ulike resultatlistene.
Kripos hadde jo kun et eneste resultat på 87 poeng så jeg var helt overbevist om at vi ikke hadde en sjanse i havet men sendte inn søknad med innstillingen at «jaja vi kan jo bare få et nei».
Det var Japansk Urhundklubb i Norge (JUN) som var teknisk arrangør og det var åpent for at inntil 48 ekvipasjer skulle kunne delta. JUN har lagt ut så mye fint om arrangementet, sponsorer, premier, sporområder osv gjennom et helt år at jeg tenkte dette må da være tidenes beste arrangement og jeg VIL VÆRE MED!
Derfor satt jeg og beit negler etter at fristen var gått ut i nervøs venting på beskjed fra arrangør om jeg hadde kommet med eller ei. Jeg hadde kun et svakt håp om deltakelse når jeg leste på face hvem som hadde tenkt seg dit. Men likevel så var jeg gæern nok til å bestille overnatting der oppe just in case….

Så en vakker dag kom endelig mailen fra JUN og jeg turde nesten ikke å åpne den. Herregud så teit men jeg hadde så vannvittig lyst til å delta! Samma hvordan det gikk; bare vi fikk være med!
Jeg åpnet mailen og der stod det at det var kommet 40 påmeldinger og dermed fikk alle som hadde sendt inn søknad plass!! Herregud; jeg måtte lese det flere ganger før det sank inn; tenk min lille plutt på 17 måneder skulle delta på Norgesmesterskapet i blodspor opp mot det jeg vil kalle de ypperste og dyktigste innen blodsporsporten!
Vi reiste opp allerede torsdagen og det startet ikke så veldig bra i forhold til overnattingen min. Jeg hadde bestilt og betalt for ei hytte like ved men da jeg kom til hotellet som skulle levere ut nøkkelen til meg så påstod de at det ikke var noen bestilling og at den hytta var et uferdig byggeprosjekt.
WHAT?? Jeg ble helt svett for hotellpersonalet stod på sitt. Så jeg ringte lettere stresset til utleieren og han skjønte ikke hva de snakket om, heldigvis så hadde han sin søster boende like ved som hadde reservenøkkel dersom de ikke klarte å finne ut av det. Dette formidlet jeg til vedkommende som plutselig fant nøkkelen men de mente fortsatt at jeg ikke hadde noe sted å bo. Jeg snappa nøkkelen til meg sa at nå får dere vise meg hytta. Det kom da to-tre arbeidskarer som ble med meg bort til hyttefeltet mens de småflirte og sa at hytta stod i «sju steiner» og at den var ubeboelig.
Men – de tok snydens feil for det var annekshytta jeg skulle ha og ikke hovedhytta som var under oppussing. Annekshytta var helt strøken og intakt og akkurat slik jeg var blitt lovet. Puh!! Så de kunne bare tørke fliret av seg og luske vekk. Shit altså; det var en time med stress som jeg definitivt ikke trengte. Jeg er sjeleglad for at jeg kom dit på torsdagen og ikke kvelden før NM for det hadde blitt en forferdelig opplading til konkurransen.

Fredag kveld var det middag og trekning av spor. Rekkefølgen var slik at den med høyest poengsum skulle trekke først. Ergo ville vi være aller sist ut i trekningen og jeg syntes det var en smule flaut å komme med 87 poeng når mange av deltakerne hadde over 450 poeng med seg inn i konkurransen.
Kripos var dessuten med sine 17 måneder yngste deltaker og den med minst erfaring så her var forhåpningene mikroskopiske opp mot de beste i landet på spor!
Men nå var vi da her, og i et NM kan jo alt skje. Jeg vet – jeg har deltatt i NM fem-seks ganger og beste resultat er en andrepremie på Amigo. Resten er nuller
Så sjølv om jeg følte meg malplassert så stiller heldigvis alle likt på konkurransedagen og da er det dagsform, terreng, nerver og en dose flaks som avgjør hva utfallet blir.

Etter middagen fikk vi informasjon om reglene; det var bestemt at er man 50 meter fra sporet så blir det avbrutt okke som. Linen skulle heller ikke slippes tak i; vi befant oss i et sårbart verneområde og derfor var det ekstra viktig å holde kontroll på hundene.
Ellers hadde de lagt inn noen «overraskelser» i sporene – men det fikk vi sjølvsagt ikke vite hva var. Men alt innenfor regelverket såklart!

Lørdag morgen opprant med nydelig vær og fin temperatur. Jeg hadde gått tur med begge gutta og sørget for at de både var mette og ferdige med dobesøk. Storm ble deretter igjen i hytta der han kunne ligge langflat i senga og kose seg mens vi var ute i skogen og svettet.
Det var mange spente fjes å se da jeg kom til hotellet og en lett nervøsitet lå i lufta. Oppropet var kl 08:00 og ekvipasjene ble raskt fordelt til sine dommere og dro avgårde til de ulike oppmøtestedene. Av de 40 som var påmeldt var det 37 som stilte til start.
Sporområdene var ganske likt fordelt i terrengtype og var spredt langt utover. 37 spor à 1000 meter + et par reservespor krever jaggu sin plass! I tillegg skulle det jo legges 10 finalespor seinere på ettermiddagen.
Hver dommer hadde fire ekvipasjer og jeg skulle være sist ut i min gruppe. Så det ville bli noen timer å vente.

Den ene etter den andre dukket etterhvert opp som var ferdige med sporene sine. Noen var veldig fornøyd mens andre dessverre hadde nullet. Det er jo det normale men samtidig kjipt når det skjer i et NM. Det fikk meg bare til å bli enda mer nervøs!
Da det nærmet seg min tur så kjørte jeg ned til der deltakeren foran meg gikk spor; vi skulle gå i samme område. Jeg så når de startet og forsvant i horisonten og så gikk det lang tid før jeg så dem igjen på vei tilbake over myra og til det jeg antok måtte være sporslutt. Det var utrolig spennede å se! To av dem i gruppa mi hadde kommet seg fint gjennom sporet og var fornøyde. En hadde gått av sporet bare 150 meter fra sporslutt så det var utrolig kjedelig!
Det er ikke til å stikke under en stol at pulsen var høy allerede da vi var på vei til sporstart; jeg var skikkelig nervøs siden vi hadde mislyktes flere ganger på EK uten at jeg hadde klart å lese hunden skikkelig. Jeg har vel aldri vært så konsentrert noen gang tror jeg; jeg tror knapt nok at jeg pustet!
Etter å ha gått et lite stykke ble jeg usikker; jeg syntes han tok noen vinkler her og der som i mitt hode ikke var logiske i det hele tatt. Ikke så jeg blod heller så skulle jeg bare følge etter Kripos eller skulle jeg overstyre ham? Han hadde jo gått over på ferskspor på tidligere prøver så hjernen gikk på høygir kan du si! Men så bestemte jeg meg bare at nei, følg etter; han går med nesa i bakken og virker å være på spor så får det heller bare stå sin prøve. Han gikk i et nydelig tempo med nesen stort sett i bakken. Små avstikkere ut til sidene men så vendte han tilbake til sporet igjen.

Vi fant også det første sårleiet og det kjentes veldig godt! Jeg gikk hele tiden og ventet på et kremt og «takk for i dag» fra dommeren men det var tyst bakom meg. Plutselig passerte vi et aktivt revehi og da fikk jeg nesten blodsmak i kjeften; Kripos er jo svært interessert i annet vilt og han gikk til og med opp til hiåpningen og snuste. Shit; det var sikkert reveunger inni der et sted! Men heldigvis gikk vi videre, fant sårleie nummer to og etter det jeg følte var en evighet så stoppet han plutselig opp og tittet ned i bakken. Det gikk faktisk ikke opp for meg med det samme, men vi hadde kommet til sporslutt og han stod og glodde på den største klauven han noensinne hadde sett! (Vi har jo bare hjort og rådyr hjemme). Jeg ble helt stum og satte meg bare rett ned og hadde lyst til å stortute av stolthet. Tenk at vi klarte det! Det er det mest krevende sporet vi har gått med elgspor overalt og ekstra streng dømming siden det er NM. De krumspringene i starten viste seg seg å være tidlige vinkler som alle sporene hadde fått – det var det som var overraskelsen 🙂

Da vi var ferdige med sporet så gikk jeg tilbake til hytta og fikk luftet Storm litt før vi dro bortom hotellet igjen for å spise grillmat.

Mens vi spiste grillmat så gikk jo praten livlig omkring de forskjellige opplevelsene man hadde hatt i sporet. Noen var superfornøyde mens andre var skuffet. Seinere på kvelden skulle resultatene avsløres og ikke minst hvilke 10 som skulle få gå finalen på søndagen.

Etter middagen så begynte endelig det alle hadde ventet på. De startet med alle som hadde nullet og det tallet stoppet på 20. Det ble deretter opplyst at det var 17 stykker som hadde kommet seg til sporslutt og at 78,5 poeng var minste poengsum. Det gikk et sus gjennom salen; det betyr at her er det snakk om strålende innsats og høye poengsummer uansett hvor man havner på lista.
Av de 17 er det altså 10 som skal gå finale. Herregud, det var ulidelig spennende da de begynte å lese opp fra plass 17 og oppover mot finaleplassene. 17… 16… 15…. 14… og fortsatt hadde ikke vi blitt lest opp. Det var en helt sinnssyk stemning i salen!
13….12…. og der ble Kripos lest opp som nr 11, fattige to poeng fra finaleplass! Han fikk imponerende 90,5 poeng og derfra opp til dagens vinner var det kun 9,5 poeng ! Det betyr at det var tett som hagl i toppen. Jeg innrømmer glatt at jeg ble bittelitt skuffet over at vi ikke kom med men HEY! Han fikk 90,5 poeng av 100 mulige og han slo jo svært mange av de aller dyktigste i Norge da han ble nr 11 av 37!!

Dommer Hanne Kiil omtalte i et innlegg på FB sine fire deltakere og dette skrev hun om Kripos:
«Hunden som startet som fjerde hund var en ung hannhund av rasen stabijhoun. Hunden Dream Track Black Treasure jobbet som en helt og fører Helga-Mari Tessem stolte godt på hunden sin. Til å være en så ung hund gjorde hunden et utrolig bra sporarbeid i et meget krevende spor. De fant også skanken«.

Er det rart jeg er stolt av lilleplutten min <3

Søndagen var det finale og vi ventet spent på at deltakerne skulle komme tilbake fra skogen. Den ene etter den andre kom tilbake med brede glis så det var utrolig gøy og ikke minst spennende å vente på resultatene.

Jeg vil få takke JUN for et alldeles fantastisk NM-arrangement. Informasjonsflyten, profesjonaliteten, maten, de knalltøffe og krevende sporene, de dyktige dommerne, den utrolige ståpåviljen og stålkontrollen på alle store og små detaljer og all tålmodighet dere har vist oss deltakere har gjort dette til en helt uforglemmelig opplevelse. Dæsken det blir vanskelig for andre arrangører å hoppe etter dere!!

Tusen takk til dommeren min Hanne Kiil for at du la et superspennende og krevende spor og at du var en så avslappet og behagelig dommer å gå for!