Presentasjon og rasestandard

Amigo sin stamtavle:

Presentasjon av Friese Stabij / Stabijhoun

NORD VCH N UCH Næssgården`s Always Action Ahead  Eier:  Helga-Mari Tessem 

Rasenavn
Friese Stabij / Stabijhoun.  Uttales stabeihont, med trykk på hont.

Hjemland
Nederland.

FCI-standard 222.

I 1942 ble stabijhoun offisielt godkjent som rase i den Nederlandske Kennelklubben, og i 1947 ble Foreningen for Stabij- og Wetterhoun etablert.  Stabijhoun er en forholdsvis lite utbredt rase selv i sitt hjemland og i år 2000 fantes det ikke mer enn ca. 2.500 stabijer i Nederland.  Pr. 2008 er det 50 stabijer i Norge.  På verdensbasis ligger tallet på rundt 3000 individer.

Opprinnelse/Historie
Stabijhoun er en gammel rase som har eksistert i Europa i mange hundre år.  Man er ikke helt sikker, men antar at det ligger mye spanielblod i den og at det var spanske sjøfolk som tok rasen med seg til bl.a Nederland.  Stabijhoun og wetterhoun var to av de eldre friesiske rasene der, og det ble på et punkt bestemt at man skulle kombinere disse rasene med den tanken at da ville man få en hund som var god til både jakt og vakt.  Dette holdt på å ende med at både den rene stabijhoun og wetterhoun nesten forsvant. 

Tidlig på 1900-tallet var det heldigvis noen entusiaster i Nederland som bestemte seg for å redde rasen. De reiste rundt i landet og plukket ut de hundene som var mest rasetypiske, og det var bare 10 hunder som holdt mål i deres øyne. Fra disse 10 hundene stammer altså dagens stabijhoun.
Fortsatt kan man av og til se hunder med altfor krøllete pels, og en altfor høy hale. Dette er arv som kommer fra wetterhoun. I en periode fantes det også stabjier i to størrelser. Den større varianten ble brukt som trekkhund for de kjerrene som ble benyttet av bøndene.  Hunden fylte rett og slett hestens oppgaver.

Opprinnelig var stabijen er ren gårdshund der dens hovedoppgave var å holde gården fri for muldvarper.  Hadde bonden en dyktig stabij så ville de andre bøndene i distriktet sende bud på dem for å jakte på muldvarper, og skinnene gav brukbar betaling på markedet.  Bonden var som regel fattig og hadde ikke råd til mer enn en hund, så derfor måtte han ha en så allsidig hund som mulig.  Valget falt ofte på en stabijhoun siden den kunne følge med familien ut for å jakte (hare, rev eller fugl), den passet på gården og varslet når det kom folk på besøk, og den holdt gården fri fra rotter og muldvarp.  I tillegg var det en svært trivelig og høyt verdsatt familiehund som gjerne lekte med barna i familien.

Rasen har en litt tyvaktig oppførsel – fra gammelt av ble den kalt ”breadhunter” fordi den var nødt for å jakte for å skaffe seg sin egen mat.  I sitt hjemland går den gjerne under klengenavnet ”Bijke” eller bare ”Stabij”. Navnet kommer fra ”Sta-bij”  – ”stå ved”, som direkte viser til rasens egenskap som en hjemmekjær hund som holder seg i nærheten av sin eier eller hjemplassen (gården).

Høyde/Vekt
Idealhøyden for hanner er 53 cm og 50 cm for tisper.  Vekt mellom 20-25 kg.

Beskrivelse
Stabijhoun skal være en kraftfullt bygd, langpelset stående fuglehund. Til proporsjonene skal den være lengre enn høy. Den får verken være for grovt eller spinkelt bygd. Huden skal ligge stramt inn mot kroppen. Det får verken forekomme hakeposer eller for løse lepper.

Mentalitet/Bruksområder
Rasen skal som selskapshund være tilgjengelig, myk og vennlig. Den skal være intelligent, lydig, lettlært, rolig og en god vakthund.  Den skal aldri være aggressiv eller bisk.

Stabijen har en svært godt utviklet luktesans og hørsel – en arv fra den gangen den var muldvarpjeger.  I tillegg så har den arvet spanielens pasjon for vann og dette gjør at den er en glimrende vannapportør og sporhund.  Stabijen pr. i dag brukes ikke så veldig mye til jakt (I Nederland er det stort sett forbudt med all jakt) men den brukes mye til viltspor, agility og noe LP.  Rasen er kjent for å være både sta og intelligent, og det krever at treningen er allsidig og motiverende.  Repetisjonstrening ligger ikke for denne rasen!

Som selskaps- og turkamerat er rasen glimrende.  Den trenger imidlertid å få bruke seg til noe da den ellers lett kan begynne å kjede seg.  Den elsker å jobbe!

Rasen er også kjent for å være svært oppmerksomme på nye ting – enten det er søppelbøtta som står på et annet sted enn vanlig eller andre ting.  Da varsler de høylydt og gjør seg ferdig med det.

Pelsstell
Pelsen er stort sett selvrensende da skitt osv. lett tørker og faller av.  Som forberedelse til utstilling er det heller ikke mye som kreves; trenger hunden et bad så må det skje minst 2-3 uker før da pelsen ellers blir fluffy og myk.  Den trenger noen uker på å få tilbake en viss hardhet og å ”legge” seg. Håret på ørene hos stabijen er i tre lag og det trengs å nappes vekk dødt hår av og til da det ellers ser brunt ut.  Halen skal være som en fane og trenger lett børsting før utstilling.

Aktivitetsbehov
Stabijene er kvikke og lettlærte hunder og de trenger å få stimulert seg mentalt.  Ellers kan de lett begynne å kjede seg. De passer derfor best sammen med middels aktive folk som vil bruke hunden til noe.  De liker svært godt alt som har med sporing å gjøre.  De er naturlige apportører og hopper gjerne ut i vannet for å apportere gjenstander.  De er dyktige svømmere. 

Kilde: 

Stabyhoun i Norge
The Dutch Kennel Club

Rasestandard

Standard for Stabyhoun FCI nr. 222 FCI-STANDARD 30.5.1989; engelsk SKKs standardkomité 25.3.1998
(Oversatt fra svensk av Britt Pinderud )

OPPRINNELSESLAND/HJEMLAND:
Nederland

BRUKSOMRÅDE:
Stående fuglehund

FCI-KLASSIFIKASJON:
Gruppe 7, seksjon 1:2 Med jaktprøve – gjelder for INT CHAMPIONAT I Norge behøves ikke jaktprøve for det nasjonale Championatet.

BAKGRUNN:
Den nederlandske rasen stabyhoun tilhører den ”familie” stående og støtende fuglehunder som i mange hundre år har forekommet i Europa. Disse kan sies å ligge mellom setter og spaniel i størrelse og type. Mange av rasene ble ikke erkjent før på 1900-tallet og flertallet, som stabyhoun, først etter slutten på 2. verdenskrig. Stabyhoun har fått mer og mer oppmerksomhet, også utenfor Nederland, de siste desenniene. Den ansees som en veldig bra jakthund for mindre arealer og er ikke minst oppfattet som vennlig familiehund.

HELHETSINNTRYKK:
Stabyhoun skal være en kraftfullt bygd, langpelset stående fuglehund. Til proporsjonene skal den være lengre enn høy. Den får verken være for grovt eller spinkelt bygd. Huden skal ligge stramt inn mot kroppen. Det får verken forekomme hakeposer eller for løse lepper.

ADFERD/TEMPERAMENT:
Rasen skal som selskapshund være tilgjengelig, myk og vennlig. Den skal være intelligent, lydig, lettlært, rolig og en god vakthund, aldri aggressiv eller bisk.

HODE:
Hodet skal være tørt og harmonere med kroppen. Hodet skal være lengre enn det er bredt. Skalle og neseparti skal være like lange. Skalle: Skallen skal være lett buet, ikke smal, men får aldri gi et bredt inntrykk. Den skal overgå med en lett runding i kinnene. Stopp: Stoppen skal være svakt markert. Nesebrusk: Nesebrusken skal være velutviklet uten å være delt. Den skal ha vidåpne nesebor. Nesebrusken skal være svart hos hunder med svart grunnfarge, brun hos hunder med leverbrun eller orange grunnfarge. Snuteparti: Snutepartiet skal være kraftfullt og avsmalende mot snutespissen uten å være snipete. Nesen skal være bred. Neseryggen skal være rett og får fra siden verken være konkav eller konveks. Lepper: Leppene skal være stramme uten overheng. Kjever/tenner: Tennene skal være sterke med saksebitt. Kinn: Kinnene skal bare være svakt utviklet. Øyne: Øynene skal være middelstore, runde og ikke skråstilte. Øynekantene skal være vel tilliggende. Blinkhinnene eller tredje øyelokket får ikke være synlige. Øynene skal verken være utstående eller innsunkne. Fargen skal være mørk brun hos hunder med overveiende svart grunnfarge og brun hos hunder med brun eller orange grunnfarge. Rovfugløyne (blekt gule) er ikke ønsket. Ører: Ørene skal være ganske lavt ansatte. Ørene skal bæres tett mot kinnene uten brett. De skal være passe lange og skjeformet.

HALS:
Halsen skal være kort og rund. Den skal gå over i rygglinjen med en veldig åpen vinkel sånn at hodet for det meste bæres lavt. Halsen skal være lett buet. Ingen hakeposer eller løst halsskinn skal finnes.

KROPP:
Kroppen skal være kraftfull. Rygg: Ryggen skal være rett og temmelig lang. Lend: Lenden skal være kraftfull. Kryss: Krysset skal bare være lett sluttende. Brystkasse: Sett forfra skal brystkassen være bredere enn dyp. Frambena kommer pga det til å stå ganske bredt. Ribbena skal være vel rundet og de bakre ribbena skal være velutviklet. Underste delen av brystet skal være rundet. Den skal ikke nå lengre ned enn til albuene. Underlinje: Underlinjen skal bare være passe opptrukket. Hale: Halen skal være lang. Den skal nå til haseleddet. Halen skal ikke være høyt ansatt og den skal bæres rett hengende til den ytterste tredjedelen, som skal være mykt oppbøyd. Under bevegelse bæres halen høyere, men den skal aldri bæres rullet.

FORLEMMER:
Skulder: Skuldrene skal være velvinklet. Skulderbladene skal være vel tilbakelagte og ligge vel an mot brystet. Underarm: Frambena skal være kraftfulle og rette. Mellomhånd: Mellomhendene skal ikke være svake. Poter: Potene på frambena skal verken ha formen av katte- eller harepoter. Tærne skal være velutviklet og buet. Tredeputene skal være kompakte.

BAKLEMMER:
Haser: Haseleddene skal være lavt ansatte. Mellomfot: Mellomføttene skal være korte. Poter: Bakpotene skal være runde med velutviklede tredeputer.

PELS:
Pelsen skal være lang og glansfull over hele kroppen. Bare over korset er lett bølgete pels tillatt. Pelsen på hodet skal være kort. På baksiden av fram- og bakbena skal den være velutviklet og buskete men ikke lage faner. Halen skal hele veien helt ut til spissen dekkes av lengre pels, som skal være buskete men ikke lage faner. Den skal heller ikke være krøllete eller bølget. Frynser på ørene er rasetypisk. Disse skal være ganske lange ved ørebasen og deretter avta i lengde til den nederste tredjedelen av øret, der pelsen skal være kort. Den lange pelsen på ørene skal være rett, lett bølgete er tillatt, men krøllete pels er ikke ønskelig. Farge: Svart, leverbrun eller orange med hvite tegninger. Flekker og/eller skimmeltegninger i det hvite er tillatt.

STØRRELSE/VEKT:
Mankehøyde: Idealstørrelse for hannhund 53 cm Idealstørrelse for tispe 50 cm FEIL: Hver avvikelse fra standarden er feil og skal bedømmes i forhold til graden av avvikelse.

DISKVALIFISERENDE FEIL:
En temmelig krøllete pels viser at krysning har blitt gjort og derfor kan hunder med sånn pels ikke betraktes som renrasede stabyhoun.

TESTIKLER:
Hos hannhunder må begge testiklene være fullt utviklet og normalt beliggende i pungen.