Begge gutta fikk gått spor i dag – Storm sitt var rundt 300 meter langt og hadde ett avhopp i rett strekke og ellers ingen særskilte momenter.  Amigo sitt var 560 meter langt med alle momenter samt at det var et helsikes tett terreng å gå i…  Til min unnskyldning må jeg si at området var ukjent for meg og etterhvert som jeg la spor så ble det mer og mer ugjennomtrengelig med alle brakebuskene og krattet som var der 🙂  Nåja; så ble det i alle fall som et reelt ettersøk i det minste hihi.

Jeg merket ingen av sporene; det ble lagt inn på GPS-en og så måtte jeg bare stole på bikkja.  Dvs. Storm sitt spor var sånn delvis merket i og med at jeg må trene mer på å lese ham.

Jeg har gått et par spor med ham i det siste og han er ivrig og holder litt for stor fart samt at han slurver en del og hopper over på andre ting.
I dag derimot så gikk det over all forventning; han var mye roligere (sikkert fordi terrenget var litt bratt til tider *host*) og mer spornøye.  Rundt 24 timer gammelt og det hadde regnet ganske bra hele tiden så det skulle ikke mangle på gode vitringsforhold i alle fall.  Vindstille og passe varmt  i været.

Storm sitt spor

Rødt er sporet; blått er Storm.  Han jobbet ganske fint og rolig i dag.  På blodoppholdet ringet han fint i alle retninger før han slo innpå igjen og det var en stor forbedring siden de andre gangene da han er superivrig og bare durer i vei.  Han er en helt annen type enn Amigo; det er mer fart og iver og jakt i denne karen 🙂  Og dermed mer utfordrende å trene med!

Stolt gutt!

Deretter var det Amigo sin tur.  Det var en tabbe av meg å ikke merke sporstarten ordentlig; den måtte vi leite etter noen minutter.  Men vi fant den til slutt og Amigo startet fint som vanlig og jeg hang bare på opp opp opp i terrenget – jeg ble svett og andpusten for her var det bratt!  Kan liksom ikke huske at det var såååå bratt i går…?  Hmmm.

Siden sporet ikke var merket i det hele tatt og jeg overhodet ikke husket hvor det gikk, så ble det til at jeg lente meg fullstendig på Amigo og lot ham vise vei.  Et par steder var han utenfor sporet men hentet seg fint inn igjen.  Sårleiet misset vi men ellers var vi innom alle momentene.  Avhoppene både i vinkel og rett strekke gikk superfint; han var ikke langt vekke fra sporet før han begynte å ringe rundt.

Amigo sitt spor. P = avhopp

Vi krøp mer enn vi gikk oppreist og jeg ble klissblaut og håret fanget opp en stor del av skogen…

Et par souvenirer...

Vi traff noen turgåere etter at vi hadde kommet ned på stien igjen og de kikket rart på oss der vi gikk sørkevåte og med en klauv i kjeften på bikkja. Ene ungen lurte på om vi hadde badet…!  Så ja – våte var vi!

Jeg er godt fornøyd med begge gutta i dag.  Nå blir det et par dager ro og så skal vi på an igjen – i alle fall med Storm.  Han er såpass gira at han kan gå spor oftere enn jeg kunne med Amigo dengang han var ung.